Ja. Seriøst. Og dere tenker kanskje at det er rart. For det første: Hva faen gjorde en and rett foran sykkelhjulet mitt, eller dere kan også si hvor faen var jeg?
Vel, jeg sykla den vanlige ruta til skolen. Forbi KVS (eller Maurits Hansen), ned mot Idrettshallen og langs sletta som er mellom hallen og Tinius Olsens Skole (eller avdeling Tinius). Det var langs denne sletta jeg møtte på anda.
Og dere tenker kanskje: Ok, ok, ok, rooo ned egga litt nå, Espen. Du traff nesten ei and? Gikk den langs bakken, flaksa, eller fløy? Den må da ha gått langs bakken siden den havna rett foran sykkelhjulet ditt?
- Jepp, må jeg svare da.
Men endene er jo så jævlig treige til å gå! Du har vel ikke reaksjonsevne som en pose potetgull, har du, Espen?
- Ikke faen, kan jeg svare.
Men eh... hvordan foregikk det hele da?
- Jeg var glad du spurte, ville jeg sagt da. Anda var tilfeldigvis mellom to av disse hundrevis av store steinene langs asfalten. Akkurat i det jeg skulle sykle forbi der den gjemte seg, gikk den ut mot asfalten. Og jeg sykla klint inntil høyrekanten.
Bremsa du?
- Hell yeah!
Ble du ikke skremt, Espen?
- Visst faen ble jeg skremt!
Hvor langt unna var du fra å treffe den stakkars anda?
- Et par centimeter kanskje.
Panikk?
- Hell yeah. Den flaksa i tillegg og gjorde meg mer nervøs.
Er du overtrøtt i skrivende stund? Er det derfor du skriver en nærmest meningsløs stil om hvordan du nesten sykla på ei and?
- Jepp. Men jeg skal legge meg snart, da.
Åja.
- Jaja... så sånn er det.
Jeg ville dessuten helt sikkert fått en sekser!
God natt!
lørdag 29. september 2007
torsdag 27. september 2007
Espen elsker Jimmy
Jepp, jeg må nevne disse kara igjen. For nå er det like før de kommer med ny plate. Tirsdag 16. Oktober er datoen, albumet skal hete Chase this light. Man kan høre på en sang kalt Big Casino på nettsida deres, og jeg må si jeg elsker det jeg hører!
GÅSEHUD!
GÅSEHUD!
tirsdag 25. september 2007
Det lukter fårepølse av fingra mine...
...fordi jeg nettopp har spist kveldsmat. (Nei, ikke noe grandis, Rag!)
Her sitter jeg, nydusja og med kveldsmaten i magan, klar til å legge meg. Det har vært slitsomt idag. Det har vært innebandy!
Nytt lagbilde:
Fra venstre stående: Espen, Kim, Vegard og Simen.
Fra venstre sittende: Viggo og Håkon.
Liggende: Kjetil.
Fotograf: Nora. Jepp. Schmidt.
Rapport: Sju stykker er ny rekord i deltakelse. Vi hadde til og med publikum i Nora, som satt ivrig på tribunen. Det var like før hu løp ut på banen sjøl i hennes spisse hæler, klar til å takle gutta i veggen.
3 av de 5 innebandyballene som ble tatt med ble delvis ødelagt. Konklusjon: Jeg må stoppe å kjøpe innebandyballer på Biltema.
God natt.
Her sitter jeg, nydusja og med kveldsmaten i magan, klar til å legge meg. Det har vært slitsomt idag. Det har vært innebandy!
Nytt lagbilde:
Fra venstre stående: Espen, Kim, Vegard og Simen.
Fra venstre sittende: Viggo og Håkon.
Liggende: Kjetil.
Fotograf: Nora. Jepp. Schmidt.
Rapport: Sju stykker er ny rekord i deltakelse. Vi hadde til og med publikum i Nora, som satt ivrig på tribunen. Det var like før hu løp ut på banen sjøl i hennes spisse hæler, klar til å takle gutta i veggen.
3 av de 5 innebandyballene som ble tatt med ble delvis ødelagt. Konklusjon: Jeg må stoppe å kjøpe innebandyballer på Biltema.
God natt.
søndag 23. september 2007
Høstmusikk
Nesten hver eneste høst i mitt minne assosieres med ett band eller en sang fordi jeg oppdaga bandet eller hørte mye på bandet/plata den høsten. I 2003 var det REM. I 2004 var det Keane. I 2005 var det Jimmy Eat World. I 2006... eh... vi kan si at Jimmy Eat World fortsatte der. Uansett, denne høsten tilhører I was a cubscout. Jeg oppdaga disse gutta på youtube av alle steder. Og jeg elsker denne sangen!
Our smallest adventures av I was a cubscout.
Our smallest adventures av I was a cubscout.
fredag 14. september 2007
Han derre på høyrekanten med intelligente vitser og steinansikt
...dette er hvorfor vi elsker Knut Nærum.
torsdag 13. september 2007
Westside story
Vestsiden ungdomsskole fyller 50 år og markerte det på onsdag med ettermiddagsskole og leiker og andre ting.
Etter å ha parkert sykkelen min på den faste plassen på plenen populært kalt sykkelplassen i skolegården, hørte jeg en stemme bak meg. Kjetil Aaserud snakka til meg. Det var nesten som å dukke opp på gode gamle vestsida og bli møtt av de gamle klassekameratene igjen. Bare nå er vi mange år eldre.
På gårunda vår mimra vi fælt. Vi møtte på Helge Lid i det gode gamle sløydrommet, et fag jeg alltid likte. Og Helge var snill. Altfor snill. Han tørte aldri å si ifra direkte at vi gjorde noe gærn't. En historie var da Henrik Langås skulle til å sveise noe til veggen av pur faenskap. Helge satte foten ned og sa "Nei, Henrik, jeg trur ikke du skal gjøre det der."
Jeg kunne nesten se meg, Kjetil og resten av guttene i klassen i det rommet, bare som fjortenfemten-åringer. Alle kosta og feia opp støv og sagflis og satte ting tilbake i den gigantiske verktøyhylla. Alle ville som regel støvsuge med megastøvsugeren, så det var som regel førstemann der. Og den som hadde støvsugeren hadde makta til å kødde med alle. Som regel var det Henrik.
Men i virkeligheten var det ikke jeg og mine klassekamerater som sto i sløydrommet. Det var faktisk min lillebror og hans klassekamerater.
Kjetil måtte se etter en inskripsjon han gjorde i 8. klasse på en av bordplatene. "Nørdis" hadde han skrivi. Og jaggu var det der ennå!
Etterpå gikk vi til formgivningsromma for å møte på Lisbet Conradi, den trofaste, koselige og hyggelige engelsk/norsk-læreren vår. Samt en av to klassestyrere.
Kamerater av lillebror satt der og ble undervist. Kjetil sa "Conradi" litt beskjedent i tilfelle vi forstyrra. Lisbet satte igang med smilet sitt og det vanlige "næmmen!". Hun virka nærmest stolt av å presentere oss for klassen hun hadde der og da.
En etasje opp. Mens vi var på vei forbi ett av de to naturfagromma, stoppa Kjetil opp og pekte inn for meg. Der sto far hans og underviste. Kjetil bare måtte innom for å erte han litt. Far hans presenterte sin sønn, men var ikke veldig motivert til å gjøre det så det ut til.
Heimkunnskapen! Vår kjære rådgiver, Tine Dahlskås, sto å bakte vafler som skulle selges ute i skolegården seinere. Jeg så på en av oppvaskkummene og sa til Kjetil "Døh, husker du den deigen du glapp oppi oppvaskvannet til gruppa mi? Mens jeg sto å vaska opp?" En god latter fulgte.
Og jaggu var ikke grupperommet rett utenfor heimkunnskapen pussa opp også? Det er kanskje ikke rart, ettersom musikkgruppa mi i 9. klasse ødela halve rommet mens vi "øvde" der inne.
Vi spurt etter Liv Randi på lærerværelset og fikk beskjed om at hun var på rom 15. På veien vår dit passerte vi et annet klasserom. Der inne satt lillesøstrene våre og hadde undervisning. Jepp, de går i samme klasse. Samt et visst tvillingpar ved etternavn Bjørløw.
Vi møtte på Liv Randi, og fikk klem begge to. Vi vitsa mye om mattematikken, og fikk se arket hun hadde i hånda for å prøve å regne ut noe som helst på det. X'er og annen drit. Jeg skjønte ingenting. Kjetil skjønte litt.
En kamerat av lillebroren min satt der og spurte om jeg kunne dette. Nei, svarte jeg.
Jeg la også til at han burde si til Liv Randi at det ikke er vits i å lære det, siden man glemmer det tre år etter. Jeg er et godt eksempel. Og jeg brukte sikkert mye kortere tid enn tre år på å glemme det.
Vi hilste på andre kjente lærere i tillegg. Halvor Tandberg. Henning. Jan-Erik. Karin.
Kjetil måtte hjem. Og jeg huka fast i lillesøster, som ville ha pølse. Jeg hadde penger. Så venta vi på foreldra mine. Marte kom endelig til Vestsiden og hadde med seg Arma. Så kunne vi begynne en ny mimre-tur. Opp trappene.
"Åh, trappene! Gelenderene! ...som alltid ble spytta på!"
Det samme gjaldt noen av veggene. Mitt og Armas gamle klasserom var ikke åpent.
Vi brukte vel 20 minutter på å le og more oss med de gamle klassebildene som hang nedover korridorene i begge etasjene. En stor mimre-kilde var så klart kantina. Og døra var åpen der, i motsetning til da jeg og Kjetil gikk forbi der en time før.
HERLIG! Arma fant et godt gammelt sugerør (ikke bokstavelig talt gammelt, da!)
Jeg har ikke mye erfaring med de sugerørene. Arma har det tydeligvis. Hun tok ett. Og da måtte vi nesten kjøpe noe drikke også. Rett på Kiwi!
La oss prate om sugerøret. Det unike med det er at det er rødt. Og veldig lite. Ikke lengden, diameteren altså. Så lite at Arma greier å la den gå igjennom lommeboka og inn i kartongen på en Litago. Praktisk!
Etter å ha parkert sykkelen min på den faste plassen på plenen populært kalt sykkelplassen i skolegården, hørte jeg en stemme bak meg. Kjetil Aaserud snakka til meg. Det var nesten som å dukke opp på gode gamle vestsida og bli møtt av de gamle klassekameratene igjen. Bare nå er vi mange år eldre.
På gårunda vår mimra vi fælt. Vi møtte på Helge Lid i det gode gamle sløydrommet, et fag jeg alltid likte. Og Helge var snill. Altfor snill. Han tørte aldri å si ifra direkte at vi gjorde noe gærn't. En historie var da Henrik Langås skulle til å sveise noe til veggen av pur faenskap. Helge satte foten ned og sa "Nei, Henrik, jeg trur ikke du skal gjøre det der."
Jeg kunne nesten se meg, Kjetil og resten av guttene i klassen i det rommet, bare som fjortenfemten-åringer. Alle kosta og feia opp støv og sagflis og satte ting tilbake i den gigantiske verktøyhylla. Alle ville som regel støvsuge med megastøvsugeren, så det var som regel førstemann der. Og den som hadde støvsugeren hadde makta til å kødde med alle. Som regel var det Henrik.
Men i virkeligheten var det ikke jeg og mine klassekamerater som sto i sløydrommet. Det var faktisk min lillebror og hans klassekamerater.
Kjetil måtte se etter en inskripsjon han gjorde i 8. klasse på en av bordplatene. "Nørdis" hadde han skrivi. Og jaggu var det der ennå!
Etterpå gikk vi til formgivningsromma for å møte på Lisbet Conradi, den trofaste, koselige og hyggelige engelsk/norsk-læreren vår. Samt en av to klassestyrere.
Kamerater av lillebror satt der og ble undervist. Kjetil sa "Conradi" litt beskjedent i tilfelle vi forstyrra. Lisbet satte igang med smilet sitt og det vanlige "næmmen!". Hun virka nærmest stolt av å presentere oss for klassen hun hadde der og da.
En etasje opp. Mens vi var på vei forbi ett av de to naturfagromma, stoppa Kjetil opp og pekte inn for meg. Der sto far hans og underviste. Kjetil bare måtte innom for å erte han litt. Far hans presenterte sin sønn, men var ikke veldig motivert til å gjøre det så det ut til.
Heimkunnskapen! Vår kjære rådgiver, Tine Dahlskås, sto å bakte vafler som skulle selges ute i skolegården seinere. Jeg så på en av oppvaskkummene og sa til Kjetil "Døh, husker du den deigen du glapp oppi oppvaskvannet til gruppa mi? Mens jeg sto å vaska opp?" En god latter fulgte.
Og jaggu var ikke grupperommet rett utenfor heimkunnskapen pussa opp også? Det er kanskje ikke rart, ettersom musikkgruppa mi i 9. klasse ødela halve rommet mens vi "øvde" der inne.
Vi spurt etter Liv Randi på lærerværelset og fikk beskjed om at hun var på rom 15. På veien vår dit passerte vi et annet klasserom. Der inne satt lillesøstrene våre og hadde undervisning. Jepp, de går i samme klasse. Samt et visst tvillingpar ved etternavn Bjørløw.
Vi møtte på Liv Randi, og fikk klem begge to. Vi vitsa mye om mattematikken, og fikk se arket hun hadde i hånda for å prøve å regne ut noe som helst på det. X'er og annen drit. Jeg skjønte ingenting. Kjetil skjønte litt.
En kamerat av lillebroren min satt der og spurte om jeg kunne dette. Nei, svarte jeg.
Jeg la også til at han burde si til Liv Randi at det ikke er vits i å lære det, siden man glemmer det tre år etter. Jeg er et godt eksempel. Og jeg brukte sikkert mye kortere tid enn tre år på å glemme det.
Vi hilste på andre kjente lærere i tillegg. Halvor Tandberg. Henning. Jan-Erik. Karin.
Kjetil måtte hjem. Og jeg huka fast i lillesøster, som ville ha pølse. Jeg hadde penger. Så venta vi på foreldra mine. Marte kom endelig til Vestsiden og hadde med seg Arma. Så kunne vi begynne en ny mimre-tur. Opp trappene.
"Åh, trappene! Gelenderene! ...som alltid ble spytta på!"
Det samme gjaldt noen av veggene. Mitt og Armas gamle klasserom var ikke åpent.
Vi brukte vel 20 minutter på å le og more oss med de gamle klassebildene som hang nedover korridorene i begge etasjene. En stor mimre-kilde var så klart kantina. Og døra var åpen der, i motsetning til da jeg og Kjetil gikk forbi der en time før.
HERLIG! Arma fant et godt gammelt sugerør (ikke bokstavelig talt gammelt, da!)
Jeg har ikke mye erfaring med de sugerørene. Arma har det tydeligvis. Hun tok ett. Og da måtte vi nesten kjøpe noe drikke også. Rett på Kiwi!
La oss prate om sugerøret. Det unike med det er at det er rødt. Og veldig lite. Ikke lengden, diameteren altså. Så lite at Arma greier å la den gå igjennom lommeboka og inn i kartongen på en Litago. Praktisk!
mandag 10. september 2007
Innebandy
Jeg og Even prata for halvannet år siden om å leie gymsal for å spille innebandy minst én gang i uka. Motivasjonen var høy ettersom vi da hadde kommet på sølvplass i innebandyturneringa mot Idrettslinja KVS, og vi tok også sølv året etter mot et (usportslig, feigt etc.) lag fra en påbyggingsklasse.
Og nå har Even greid å fikse gymsalplassen vi har hatt lyst på ei god stund. Første oppmøte skulle egentlig være forrige mandag, men ettersom jeg spilte kamp og det ble mer eller mindre spontant for mange av de andre.
Og dette var jaggu moro! Oppmøtet ble på fem stykker, og med to mot to på banen konstant ble det forferdelig slitsomt på så stor plass. Men det var verdt det.
Vi håper dermed på å få trent hver mandag og forhåpentligvis få utbytte av det om det skulle dukke opp en innebandy-turnering i år også. Riktignok går ikke alle i gjengen vår i samme klasse.
"Lagbilde" hørte til.
Bakerst fra venstre: Even, Kim, Håkon og meg.
Liggende foran: Min storebror Simen.
Og nå har Even greid å fikse gymsalplassen vi har hatt lyst på ei god stund. Første oppmøte skulle egentlig være forrige mandag, men ettersom jeg spilte kamp og det ble mer eller mindre spontant for mange av de andre.
Og dette var jaggu moro! Oppmøtet ble på fem stykker, og med to mot to på banen konstant ble det forferdelig slitsomt på så stor plass. Men det var verdt det.
Vi håper dermed på å få trent hver mandag og forhåpentligvis få utbytte av det om det skulle dukke opp en innebandy-turnering i år også. Riktignok går ikke alle i gjengen vår i samme klasse.
"Lagbilde" hørte til.
Bakerst fra venstre: Even, Kim, Håkon og meg.
Liggende foran: Min storebror Simen.
torsdag 6. september 2007
Musikk i mine ører!
Jeg tenkte siden jeg først var igang med The Who og musikk generelt, så kunne jeg like godt fortsette litt. Musikk er en stor del av livet mitt.
Først ut: Bandet Jimmy Eat World, i min mening (og mange andre sin mening) et av de mest undervurderte bandene på jorda. Gutta kommer fra Arizona og har holdt på i en årrekke, det var ikke før i 2001 med albumet Bleed American at de slo virkelig an. Grunnen kan ha vært det faktum at vokalisten ble "nedgradert" til ledende gitarist og omvendt. I 2004 ga de ut Futures, som kritikerne mente var dårligere enn Bleed American, men som mange fans mener er et høyest undervurdert album (det er min mening også).
Sangen dere skal få høre heter Sweetness og er fra Bleed American. Spilt inn på David Letterman-show. Og ja, vokalisten Jim Adkins har forferdelig dårlig frisyre på dette klippet!
Over til noe helt annet.
Det er kanskje ikke alle som har hørt Beatles-klassikeren I Am The Walrus før. I Am The Walrus er en sang som John Lennon skreiv mens han gikk på syre, og sangen høres veldig "creepy" ut med tanke på hvordan de utførte den og fordi tekstene har absolutt ingen mening. Uansett er det en morsom sang med refrenget "I am the walrus". En morsom sang for en morsom mann å lage cover av: Jim Carrey.
...og så må jeg legge til en dæsj Oasis. Vanligvis liker jeg ikke helt å promotere mine favoritter, men akkurat denne gangen blir jeg nesten nødt.
Bring it on down er min favorittsang av Oasis på grunn av trommene, gitarene, tekstene, ja: ALT! Men det er spesielt tempoet jeg liker. Og er den ikke bra på deres berømte debutplate, ja, så er den pokker meg bra live!
Klippet er tatt fra deres aller første konsert. Jeg omtaler denne versjonen av sangen som om de skulle gjort det sjøl: Fuckin' mega!
Takk for oppmerksomheten.
Først ut: Bandet Jimmy Eat World, i min mening (og mange andre sin mening) et av de mest undervurderte bandene på jorda. Gutta kommer fra Arizona og har holdt på i en årrekke, det var ikke før i 2001 med albumet Bleed American at de slo virkelig an. Grunnen kan ha vært det faktum at vokalisten ble "nedgradert" til ledende gitarist og omvendt. I 2004 ga de ut Futures, som kritikerne mente var dårligere enn Bleed American, men som mange fans mener er et høyest undervurdert album (det er min mening også).
Sangen dere skal få høre heter Sweetness og er fra Bleed American. Spilt inn på David Letterman-show. Og ja, vokalisten Jim Adkins har forferdelig dårlig frisyre på dette klippet!
Over til noe helt annet.
Det er kanskje ikke alle som har hørt Beatles-klassikeren I Am The Walrus før. I Am The Walrus er en sang som John Lennon skreiv mens han gikk på syre, og sangen høres veldig "creepy" ut med tanke på hvordan de utførte den og fordi tekstene har absolutt ingen mening. Uansett er det en morsom sang med refrenget "I am the walrus". En morsom sang for en morsom mann å lage cover av: Jim Carrey.
...og så må jeg legge til en dæsj Oasis. Vanligvis liker jeg ikke helt å promotere mine favoritter, men akkurat denne gangen blir jeg nesten nødt.
Bring it on down er min favorittsang av Oasis på grunn av trommene, gitarene, tekstene, ja: ALT! Men det er spesielt tempoet jeg liker. Og er den ikke bra på deres berømte debutplate, ja, så er den pokker meg bra live!
Klippet er tatt fra deres aller første konsert. Jeg omtaler denne versjonen av sangen som om de skulle gjort det sjøl: Fuckin' mega!
Takk for oppmerksomheten.
tirsdag 4. september 2007
Hvem?
The Who!
Bandet som oppfant trashing av både instrumenter og hotellrom. Men jeg må nesten beskrive dette bandet kort og godt, om jeg greier - Beste live-band noensinne! Hver og en var en mester på hvert deres instrument. Hadde det ennå vært en Beatle tilstede for å skrive sangene for dem, hadde det vært et perfekt band!
Alle sammen shower virkelig på scenen. Keith Moon spinner og kaster opp trommestikkene for å så ta de imot igjen mens sangen pågår. Pete Townshend fant opp haugevis av showtriks som gitarist. Roger Daltrey snurrer mikrofonen etter ledningen, kaster den opp og tar den imot akkurat i tide for å synge et nytt vers. Men hva med fjerdemann i bandet?
Hahaha!
Okei folkens. Bassisten John Entwistle er den mest stillestående karen jeg har sett. Ja, til og med mer stillestående enn et Oasis-medlem. Men det er to ting jeg liker ved han:
1. Han er utrolig talentfull på bassen, og sjøl om han står helt stille og gjør verdens vanskeligste bassgrep så ser han ikke ut til å slite. Han gjør de som om det skulle være verdens enkleste sak.
2. HAN ER DEFINISJONEN AV "GROM"! Seriøst, sjekk frisyren, skjegget, klæra, hans kuuule stil og hans rolige måte å spille på.
Her er de. Bassist John Entwistle (legg spesielt merke til han) på venstre side av scenen. Sangen heter Won't Get Fooled Again.
Se gjerne fra 7:30 og utover, det er da det tar av.
Og ja: Dette var faktisk et fullstendig seriøst innlegg! WOW!
...Og ja, igjen: Det er faktisk tittelsangen til CSI: Miami.
Bandet som oppfant trashing av både instrumenter og hotellrom. Men jeg må nesten beskrive dette bandet kort og godt, om jeg greier - Beste live-band noensinne! Hver og en var en mester på hvert deres instrument. Hadde det ennå vært en Beatle tilstede for å skrive sangene for dem, hadde det vært et perfekt band!
Alle sammen shower virkelig på scenen. Keith Moon spinner og kaster opp trommestikkene for å så ta de imot igjen mens sangen pågår. Pete Townshend fant opp haugevis av showtriks som gitarist. Roger Daltrey snurrer mikrofonen etter ledningen, kaster den opp og tar den imot akkurat i tide for å synge et nytt vers. Men hva med fjerdemann i bandet?
Hahaha!
Okei folkens. Bassisten John Entwistle er den mest stillestående karen jeg har sett. Ja, til og med mer stillestående enn et Oasis-medlem. Men det er to ting jeg liker ved han:
1. Han er utrolig talentfull på bassen, og sjøl om han står helt stille og gjør verdens vanskeligste bassgrep så ser han ikke ut til å slite. Han gjør de som om det skulle være verdens enkleste sak.
2. HAN ER DEFINISJONEN AV "GROM"! Seriøst, sjekk frisyren, skjegget, klæra, hans kuuule stil og hans rolige måte å spille på.
Her er de. Bassist John Entwistle (legg spesielt merke til han) på venstre side av scenen. Sangen heter Won't Get Fooled Again.
Se gjerne fra 7:30 og utover, det er da det tar av.
Og ja: Dette var faktisk et fullstendig seriøst innlegg! WOW!
...Og ja, igjen: Det er faktisk tittelsangen til CSI: Miami.
Abonner på:
Innlegg (Atom)