Jeg har gleden av å annonsere

Jeg satt en søndagskveld og sendte endelig inn søknaden til folkehøgskole. Jeg skulle gjerne sendt den lørdag formiddag, og greide det nesten, men hytteturen kalte.
Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var så klart å fullføre og sende den. Så var det bare å vente.

"Denne delen kjenner jeg meg igjen i", tenker kanskje Julie. Gjør ikke alle som har sendt søknad til folkehøgskole akkurat det? Etter fem dager spurte jeg henne hvor lang tid det tok før svaret kom. Én uke, svarte hun. Ok, tenkte jeg. Det kommer nok snart.
Dagene gikk. Hver eneste gang jeg rakk å være hjemme før jobb, sjekka jeg febrilsk postkassa. Intet. Jeg spurte pappa hver eneste dag etter jobb. Intet brev.

Idag er det torsdag, den ellevte dagen etter jeg sendte søknaden. Jeg hadde hver eneste dag siden jeg sendte den sett for meg brevet som et lite brev liggende på mitt kjøkkenbord. Men ikke idag. Og idag rakk jeg ikke hjemom før jobb. Jeg glemte fullstendig å tenke på det inntil jeg kjempesliten slepte meg sjøl bortover kjøkkenet. Jeg kikka rundt tilfeldigvis, og der lå det et brev på bordet fra Trøndertun. Det var jo pokker meg mye større enn det jeg hadde forestilt meg. Og jeg sto i kanskje to minutter og stirra på den med åpen munn før jeg tørte å gå på andre sida av bordet for å plukke det opp.

Spenningen var stor, og jeg visste ikke hvor jeg ville gå for åpne det. Jeg gikk på rommet mitt og leste "vi har gleden av..." før jeg skreik YES uti huset. Pappa begynte å lure. Jeg begynte å danse.

På vei til jobb

Jeg har ikke vært på marken på seks, nei, kanskje sju år! Tida har gått så utrolig fort, og i tillegg har jeg følt at jeg har vokst litt fra det. Det er jo akkurat slike ting som fenger en som barn - lyd, lys og aktivitet overalt. Morsomme karuseller i flotte farger, kanskje du fikk sukkerspinn, en bamse, eller til og med en sånn stor godterismukk som varte i flere måneder etterpå fordi det tok så forbanna lang tid å sutte på den.

Jeg fikk en plutselig lyst til å stikke på marken i år. Grunn? Man er ikke voksen før man innrømmer at man er barnslig. Dessuten kunne jeg ikke unngå å mimre tilbake til stasen over å få en billett eller to fra foreldra mine, karussellene jeg aldri tørte å ta og spyet som lå hulter til bulter i det jeg gikk igjennom Kirketorget på vei til jobb idag.



Den gangen foregikk marken der hvor Peppes er nå, men opplevelsene er jo bortimot det samme. Til tross for min labre deltakelse på marken de siste årene, så har jeg på en eller annen måte spist smultringene hver eneste år.

Apropos bakevarer, minnene sitter godt igjen i krydderkaka jeg "kjøpte" i Skavanger barnehage den gangen vi hadde marken for oss sjøl. Da pleide vi å få fem sølvmynter av papp og aluminiumsfolie som vi hadde laga sjøl, og kunne bytte én mynt mot valgfri bakevare eller andre ting. Og så pleide Tone, moren til Randi, å lede an marken-sangen som hadde melodien til Tyven, tyven.
Jeg håper du husker dette, Kristin?

Neimmen seriøst, folkens, nå som jeg planlegger alt fra smultringer og radiobiler til pariserhjulet og sukkerspinn - HVEM BLIR MED MEG PÅ MARKEN I ÅR?

Særemne er et ork i ferien

Selvfølgelig må jeg klage noe på meg sjøl, jeg er jo skippertak-man, og blir nok ikke ferdig før søndag. Nærmere bestemt natt til mandag. Og i tillegg har jeg noe gym og tegning-lekser å gjøre. Jævlig moro.
Å skrive 15 sider blir en stor utfordring. Jeg har kommet til en og en halv. Uten bilder, riktignok, men det må da spees på litt med bilder når jeg har om...

TEGNESERIER

Så, ja, dette blir gøy og storarta å se hvordan det hele vil gå. Jeg legger meg snart, men imorgen er det lørdag, og da får jeg helt sikkert ikke gjort stort. Det samme gjelder vel søndag også.

En sang jeg ikke får av hjernen min i det hele tatt for tida er en sang av Death cab for cutie. SØT musikk i mine ører. Hæ? Hæ? Tokdu'n?
Musikkvideoen er kul også.

Idag våkna jeg opp i en hytte

Nærmere bestemt hytta til Kjetil. Jeg og Per Olav lagde til og med et dikt som vi skreiv i gjesteboka.

Varme klær, Per O i trær, Anneli møtte veggen
Folk rundt bål, endeløst gnål og Marius med vindu på leggen
Ida sto tidlig opp, snakka om Aaseruds kropp, som er digg som fæn
En kar kom inn, med vennlig sinn, og er nå bedre kjent som napkin-man
Oppkast med laks, snakk om uflaks, det var jævlig leit
Bikkjekaldt, potetgull med fi**esalt, Per O snakka om noe som var 5 centimeter bredt
Giant-leketøy er pokker meg gøy, Julie og co dro på polferd
Flotte presanger som gir deg anger, Kjetil snakka engelsk som en annen nerd

Det er nok helt sikker for mye kommaer her, men jeg driter i det. Jeg må jo dele opp diktet litt.

På vei tilbake var vi seks mann fordelt på fem seter, inkludert jævlig mye bagasje. Heldigvis skulle vi bare kjøre til en parkeringsplass litt lenger nede så Hallvard kunne kjøre sin egen bil. Inntil da satt han på fanget til Tine og med huet ut vinduet.

Håper dette gir dere en god start på uka

...for før dere veit ordet av det, så er det helg!

Et mislykka prosjekt med optimisme

Jeg har kjøpt meg to stykk hvite t-skjorter og et lite sett med tekstil-tusjer.
Det finnes så mange motiv jeg vil trykke/tusje, men jeg har aldri prøvd noe sånt før. Akkurat det dreit jeg i denne kvelden. Denne kvelden skulle Knut Nærum på skjorta mi!


Men det ble ganske mislykka. Det var ikke så lett å se malen min (til venstre) igjennom skjorta og så tegne etter. Jeg gjorde feil her og der, og utrykket og ansiktet til Knut ble ikke like bra som på malen. Dessuten er ikke motivet helt midtsilt. Faen. Det var den t-skjorta. Feilvare, anyone?

Som fans av The Office, så diskuterte jeg og Arma om vi skulle ha oss noen David Brent-skjorter. Og se her, Arma, jeg har såvidt begynt å tegne malen til det motivet også!

Meeen det spørs om jeg vil bruke akkurat den. Det blir dessuten vanskelig å få med Gareth (om jeg ikke tar han på ryggen eller noe).

Eller kanskje jeg skulle velge keiser Christian eller Ragnhild på en skjorte?

Er jeg død?

Nå trur jeg at jeg veit hva helvete er. Det er å gå igjennom fortvilelse, frustrasjon, sorg, konflikt og komplikasjoner på en og samme gang. Og sikkert mye annet også. Frustrasjon er da ikke noe nytt, spør kanskje Fredrik. Det stemmer ganske godt, skulle jeg ha svart. Jeg har jo sett Liverpools kamper de siste to månedene. Sukk.

I tillegg til en... ja, om man kan kalle det konflikt veit jeg ikke, men jeg har i så fall to av dem. Og jeg er ikke vant til å være i slike konflikter. Den ene må jeg holde styr på sjøl, mens den andre har hele klassen mot vår norsk-lærer, som gang på gang sleipt slipper unna konsekvensene, kan det se ut til. Vi vil ha ny lærer, men får det ikke. Ikke engang etter vårt tredje store møte, som foregikk mandag.

Komplikasjoner har jeg nok av, men det er særlig én sak som skiller seg ut. Det er komplisert, som dere kanskje skjønner, men det som gjelder er at plutselig har moren til en god kamerat av meg begynt å kontakte moren min. Og de har aldri møtt hverandre. Det finnes ingen grunn til at hun skulle kontakte min mamma. Saken er at foreldra til kameraten min skilte seg for over to og et halvt år sida, og han har nekta å prate med henne siden den gang. Og jeg tør ikke å engang nevne moren hans i en samtale, for da blir han oppgitt og forbanna. Da han fikk vite akkurat dette fikk han en forvirra og ukomfortabel og sa "Faen, alltid skal hu blande seg i alt!".
Og folkens - kameraten min blir aldri forbanna!

Ja, og apropos mødre - min mor har tilsynelatende begynt å røyke.

Sist jeg sjekka snødde det ikke i helvete. Det gjør det forsåvidt ikke i Kongsberg heller for øyeblikket.