Klag

Nå som jeg faktisk finner litt tid til å tegne, og i stor grad har behov for å tegne, så er det så varmt at mine klamme hender gnir blyet fra blyanten og blekket fra pennen utover hele arket. Faen.

Stå fast

Jeg innså her om dagen at jeg hater visse spørsmål. Hadde jeg bare kommet på alle sammen, skulle jeg ha skrivi dem ned. Jeg husker dessverre kun ett spørsmål, og det var det jeg fikk her om dagen av en kamerat av Simen, storebroren min, da jeg og Simen satt ute på trappa for å slikke sol i bar overs mens kameraten kom.

Jeg husker ikke helt hvordan dialogen lød før spørsmålet kom, men Tine ble nevnt i en eller annen sammenheng.

Kameraten: "Er'a fin?"

Jeg HATER det spørsmålet! Jeg har heldigvis fått det spørsmålet kun et par ganger i livet mitt angående andre jenter, men jeg HATER å svare på det. Jeg kan jo ikke si "ingen kommentar", for da er vil personen sikkert ikke legge det fra seg, og si "jeg tar det som et ja" eller noe lignende, og ofte på en barnslig måte. Derfor prøvde jeg å vri meg unna ved å le litt rødmende først og si

"Jeg er sammen med hu."

for å prøve å hinte litt om at jeg følte meg ukomfortabel. Yes, tenkte jeg. Jeg forventa at han la det fra seg.

Kameraten: "Åja."

Neida. Rett etter dette ordet, og da mener jeg rett etter, som om det skulle blitt skrivd i ett, spurte han på nytt. Altså på denne måten

Kameraten: "Åjaer'a fin?"

Ikke nok med at jeg sjeldent får spørsmålet og ikke liker det, i dette tilfellet så jeg meg nesten nødt til å svare foran storebroren min.

Det kunne på en annen side vært verre. Det frekkeste hadde jo faktisk vært å komme med hans egen mening om kroppen til min kjæreste.

Men allikevel... faen, altså.

Språket vårt

Nei, jeg skal ikke sammenligne meg sjøl med Per Egil Hegge. Den mannen er rett og slett gal (på en utrolig positiv måte) når det gjelder språk og andre ting han kan som ingen andre kan.

Jeg vil gjerne kommentere ting. Det er jo ingen hemmelighet at det stadig vekk kommer importord, i sær engelske. Før jeg setter igang, vil jeg gjerne si at jeg er klar over at språket hele tida er i utvikling og at det nærmest skal være sånn. Det har alltid vært sånn. Allikevel ler jeg noen ganger over nye ord som kommer inn, og nekter sjøl å bruke disse fordi jeg vil bevare språket sånn som det er, til tross for at jeg er klar over at det blir umulig uansett.

Jeg skal godta engelske ord som kommer inn fordi det ikke er et norsk ord tilgjengelig som beskriver det samme på like god måte. Design, for eksempel, er et slikt ord.

Ord som "random", derimot. Herregud, som jeg grøsser hver gang jeg hører det. Hvor ble det av "tilfeldig"? I fotballspråket kan man mange ganger i muntlig tale høre ordet "signe" som i "signere". De to alternativene er ikke langt unna hverandre når det gjelder uttale eller å skrive det!

På msn og facebook ser jeg folk stadig vekk skrive ".." istedet for det riktige, som er "..."

Nei, jeg ser ikke ned på folk som gjør dette. Jeg er ikke bedre enn andre. Jeg gjør oppmerksom på det. Finner dere noe feil ved min rettskrivning, spytt ut, jeg tar mer enn gjerne imot for å forbedre meg.

På en annen side, jeg kverulerer ikke så mye som Per Egil Hegge. Men du verden, så mye kunnskap han sitter med!

Den kvelden

Den kvelden jeg møtte Kristopher for første gang. Datoen var 20. januar 2006, og jeg skulle med Viggo på Mølla. Viggo tok med Kristopher. Klovner og kamp var i byen og arrangerte gratiskonsert her. Det er vel ingen av oss tre som faktisk hører så mye på dem, men uansett... det var jo gratis, og det var på en fredag.

Alt som har blitt nevnt i forbindelse med Kristopher nå i ettertid stemmer så godt med hva jeg fikk inntrykk av første gangen - jeg likte humoren, han var livlig og alltid positiv. Sammen med Viggo ble det utrolig moro. Det er litt stygt å si, men vi sto og prøvde nærmest konstant å drite ut Klovner i kamp og hadde det så morsomt på deres bekostning. Vi sto bakerst i gjengen foran scenen. Medlemmene i gruppa slang dårlig vits på dårlig vits, og jeg, Viggo og Kristopher lo veldig sarkastisk og høyt hver eneste gang, og dukka deretter for å gjemme oss. Jeg husker ikke hvor mye Viggo og Kristopher lo, men jeg lo nesten så jeg grein. Vi dansa hemningsløst, headbanga (som er utrolig upassende med tanke på at dette er rap... norsk attpåtil!) og vi gjorde såkalt marshpit eller hva det nå heter når man dulter og dunker borti hverandre. Vi var ikke seriøse ett sekund den kvelden.


Sånn var det også med den såkalte Ballabrombir-gjengen, som besto av Viggo, Morten og Kristopher. Med så mange humoristiske innslag pakka inn i en blogg, så jeg på dette som en humortrio med potensiale for showbiz. En av de siste gangene jeg så Kristopher, var i kantina på KVS. Ballabrombir-gjengen kom inn med latter og prøvde å kaste seg i armene til hverandre.
Om jeg ikke husker feil, så prata de om å tenke seg en situasjon der en av de hadde gått bort til en helt fremmed person og bare kasta seg i armene for å se om personen reagerte og faktisk tok imot en av dem... om dere skjønner.

Rett etter det øyeblikket jeg snudde meg og hilste på alle tre, sa Kristopher til Viggo "...skal vi se om han skjønner det?" og demonstrerte nettopp det de prata om - Kristopher tok tre skritt, satsa med hans høyre arm rundt nakken min og kasta resten av kroppen sin i været. Jeg skjønte hva han prøvde, men altfor seint, og han gikk pladask i gulvet, noe han hadde forventa for å demonstrere for Viggo og Morten om hva de prata om. Viggo og Morten lo høylytt, mens Kristopher reiste seg opp med et smil og litt latter, og børsta seg av på buksene.

Dere har sikkert hørt det nok, men det fantes bare moro hos Kristopher. Dere ser nå at mitt første møte og en av de siste møtene har vært veldig morsomme for meg, og du kan banne på at alle møtene i mellom var minst like morsomme.

Om du kjente Kristopher: Hvordan var ditt første og/eller siste møte med han?

Hahaha

Åh... kakemonsteret, hvor tar du det fra?

Hvorfor?

Jeg har ennå ikke fått det helt inn i skallen. Hele dagen har vært en eneste tåke i fortfilm.
Klokka 9:35 idag morges fikk Tine en telefon fra Ida. Utifra reaksjonene og setningene til Tine var dette noe veldig alvorlig. Ordet "døde" dukket opp i form av et spørsmål.

En minnestund på kort varsel ble satt opp klokka 15. Oppmøtet var imponerende. Bortimot det første jeg tenkte da jeg fikk vite hvem og hva som hadde skjedd klokka litt over 20:00 den kvelden, var "hva gjorde jeg på det tidspunktet? Hvor var jeg?". Jeg var på Peppe's i godt selskap, utvitende om at ulykken engang hadde skjedd. At den i tillegg skulle involvere en 18-åring, som i tillegg jeg kjente til, hadde jeg aldri trudd. Litt seinere på kvelden var jeg på Grand sportspub for å se Liverpool spille fotballkamp. Emil, som var med meg, hørte de to karene bak oss si noe om en dødsulykke ved Darbu. At det skulle seinere angå oss såpass dagen etter hadde vi ikke trudd.

Når sånne ting kommer, kommer det brått på. Sånne ting har aldri skjedd noen jeg kjenner. Man hører hver dag om personer som dør. Dette er personer som jeg ikke kjenner, og derfor har jeg på en måte ubevisst fått meg sjøl til å tru at jeg og mine medelever og kjente er udødelige.

Tine ga meg informasjonen videre etter hun var ferdig i telefonen. Jeg reagerte, men ikke med tårer. Jeg greide ikke å få noe ut. Det ble noe helt annet å møte opp i minnestunden. Kollektiv gråt fungerer veldig godt. Jeg greide ikke å holde det inne når jeg så så mange personer gråte og hikste. Dette var personer jeg aldri har sett være triste, sure, eller som har grått, for den saks skyld. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg omsider greide å lukke kranene ved øynene mine for at de så skulle bryte ut nok en gang etter å ha sett eller hørt andre gråte. Det gikk nesten konstant, og det var utrolig vanskelig å holde inne.

Noen mener det er typisk at dette skjer nå, midt i russetida og i de siste månedene av videregående skole. Jeg ser to fordeler med at det er midt i russetida.
Russetida kan fint brukes til å avlede folk fra å tenke på dette. Dette er tredje og siste år på videregående, og folk vil nok fortsette sånn som de hittil har gjort.
Samtidig, som russ, kan vi hylle personen samlet fordi russen har sterke bånd. Folk fra de tre skolene har blitt kjent med hverandre de siste månedene.

Liverpool røyk ut av Champions League igår kveld, sa du? Jeg driter faktisk lang vei i det nå. Jeg har annet å tenke på.