Kan jeg få låne litt inspirasjon?

Jeg begynner egentlig å bli litt lei blogging. Ikke fordi jeg blogger for ofte, men fordi jeg ikke finner noe bra jeg kan blogge om. Da måtte det i såfall bli om min endeløse klaging over de dårligere sidene på jobb, om fotball eller om tegning. Jeg har vurdert sistnevnte, så det er mulig jeg bare dropper dagligdagse ting og heller forteller om tegningene mine. Som om det skulle være noe interessant.

Når jeg først skriver et nytt blogginnlegg, kan jeg nevne at jeg spiste min første is igår rett etter jobb med Marte på Kirketorget. Med den korterma uniformen på og sola i trynet var det veldig deilig. Og for de som absolutt må vite det - det var en Daim-is. Nam nam.

Nå vil jeg

- på konsert med Antony & the Johnsons
- på konsert med Susanne Sundfør
- besøke Markus
- se igjen Susanne
- få mer tid til det jeg vil
- jobbe mindre
- bare få et liv?
- ...bare la neste år begynne med en gang? Pretty please?

Minner i papp

Markus gikk i klassen min første- og andreåret videregående på tegning, form og farge og var min beste venn. Eller, det blir stygt å si var. Poenget er at han ikke gikk i klassen min tredje året og har bodd i Sandefjord og Tønsberg siden da (men det er mulig vi gjenforenes neste år :))

Jeg måtte rydde en del ting etter han da vi hadde ryddedag mot slutten av andreåret fordi han ikke var på skolen den siste måneden, omtrent. Alle de tingene og tegningene hans ligger nå i en pappeske i min kjeller, oppbevart fram til han henter dem.

Igår snakka jeg i telefonen med han og tenkte jeg skulle bevege meg ned i kjelleren og nevne alt som er oppi der. Jeg dro fram ting etter ting, tegning etter tegning, og beskreiv de så godt jeg kunne. Det var egentlig unødvendig å beskrive de så veldig, Markus kjente som regel igjen det jeg snakka om etter noen få ord. Så kom vi på noe veldig morsomt ved enkelte av tingene og begge fikk latterkrampe gang på gang.

Herregud, som jeg savner han.

En god jobb

Et gedigent sår på leggen. Igjen. Det er egentlig akkurat det samme såret som jeg lagde for snart en uke sida da vi spilte fotball. Og etter at det var kommet skorpe, spilte jeg fotball dagen etter og reiv det opp igjen. Det grodde lovende bra, inntil jeg skrapa det opp igjen idag. Men det var verdt det - jeg spilte fotball med FØKK-gutta* og takla ballen vekk fra storebror.

(Bilde av sår for de som vil se)

I duell med storebror så greide jeg to ganger å gni blodet mitt utover den høyre leggen hans. Alle kameratene til storebror lo høylytt og sa "Haha, det er så typisk Baklid! De blør jo faen meg på hverandre!"

Jeg viser det aldri, men jeg liker faktisk å bli sammenligna med storebror, særlig fotballmessig. Det er moro å få skryt av kameratene hans som er mye eldre. Respekt!
Vi er faktisk ikke så ulike heller. Storebror løper nærmest ustoppelig, har beina overalt og sklitakler på asfalt om han må. Ofrer seg, altså. Jeg har på følelsen av at jeg gjør akkurat det samme. Om jeg må.

Fotball fokuserer for mye på prestasjoner - jeg ser etter innsats og dømmer meg sjøl etter det. Prestasjonene og hvor fint utført det ser ut til å være kommer i andre rekke. Men gøy er det om det blir fint.

Med skrubbsår føler jeg meg som en guttunge igjen :)



*FØKK står for "Fotball og Øl-Klubben Kjelleren" og da er det altså kjelleren i vårt hus, der storebror og hans venneflokk har festa i mange år. Nesten alle gutta spiller dessuten fotball hver søndag i skikkelig bakfull tilstand, og da er det ekstra moro å være med i edru tilstand.

Klovn i krig

Bokstavelig talt.


Jeg har ikke stort å skrive, så jeg kom til å tenke på at jeg stort å vise som jeg ikke har vist før. Si hei til Major Clown, som egentlig starta som en ironisk vits der jeg tegna han i krigsomgivelser som gjorde det hele til nærmest en vits. Klovnefobi og krig er en skummel kombinasjon.

for tidligere Major Clown, sjekk ut her her her og her