En vanlig dag på TOS

Jeg og Håkon skulle spille fotball. Jepp. Utendørs fotball. Tidligere har vi spilt inne i Kongsberghallen, men vi valgte å spille i idrettsparken fordi det er mye mer plass til å løpe, legge innlegg og høye pasninger, og øve på utspark.
Det var skitkaldt, begge løp i shorts, og den splitter nye ballen i størrelse 4 (som er smått) var hard som faen. Det nytta ikke å slå lange pasninger med den. Man fikk bare vondt. Derfor stakk jeg og Håkon tilbake til Kongsberghallen.



På veien fant Håkon en stokk! Og plutselig ble han hetende Haakon for å få fram det veldige nasjonalromantiske!



...så møtte han på et troll!



...så tok han pause på en stein laaangt borte fra sivilisasjonen.



Haakon tok seg tid til å skue utover det ganske land: Skavanger!
(og nei, det finnes overhodet ingen inspirasjon fra et viss maleri i dette bildet!)



Men Haakon fant ikke veien tilbake til Kongens hall. Han måtte spørre en innfødt fra Skavanger om veien. De er kjent for å leve på betongvegger.



Endelig! Kongens hall!

Snipp, snapp, snute, så spilte ikke Haakon og Espen lenger ute! For nå spilte de innendørs... nei faen, der spolerte jeg slutten!



Neste historiestund: Sykkelen som ikke kunne repareres. Høhø. GEDDIT?

Stress? Hva er det?

Imorgen (eller teknisk sett idag) skal jeg:

- Ha et lite russerevymøte
- Spille på Tilflukt
- Male ferdig et bilde som jeg ikke har nødvendige saker til
- Lese 50 sider av Amalie Skrams bok Lucie
- Øve på utrolig tørt stoff til kunsthistorieprøve
- Skrive ferdig brev til Susanne
- Fylle ut sesjonsgreiene
- Spille innebandy

Ja, og såklart, kombinert med frokost, middag, kveldsmat, dusj, barbering og den uendelige lysten til å gjøre noe man har lyst til å gjøre, vil det jo bli en artig dag.

Natta, folkens!

Fredag

Jeg har norsktentamen om drøyt 25 minutter. Jeg bør nesten komme meg avgårde.
Først vil jeg dele litt fredagsmusikk. Dette her er Ghosts, et band fra England (hvor ellers?). Sangen heter The world is outside.



Liker dere denne låta, bør dere sjekke ut Stay in the night også.

Jeg ønsker meg sjøl lykke til!

Husk refleks da, Espen!

Det hører jeg HVER gang jeg sier jeg skal ut. Samme prosedyre hver gang.
Jeg er i gangen, i ferd med å ta på jakka, men alltid, før jeg går videre for å ta på skoa, stikker jeg huet inn til stua der mutter'n eller fatter'n sitter, og sier ifra om at jeg skal til Håkon, på butikken eller gjøre andre ærender. Begge to, eller mest fatter'n, er en del av prosedyren min på vei ut.
"Har du refleks?", spør fatter'n.
"Jaaada, jeg har jo på meg jakka, og i denne jakka har jeg hengt en refleks som ligger i lomma for øyeblikket, men som jeg tar ut når jeg går ut døra. Og så pleier jeg alltid å ha med meg denne andre refleksen", og da sikter jeg til en sånn du kan krølle rundt armer og bein.
Men han stopper ikke der, neeeida, han skal gi meg instruksjoner om hvordan jeg kan bruke den best mulig.
"Ta også krøll den rundt beinet ditt, for da ser bilistene at den refleksen går opp og ned mens du sykler".
Og jeg prøver å avbryte han i denne setninga fordi han forteller den hver. Eneste. Gang. Og du spør kanskje hvor ofte jeg er utenfor døra? Jeg er vel ikke utenfor døren etter klokka 18 mindre enn dere andre. Hver bidige gang.

Men fatter'n er bare sånn. Han har alltid vært rolig, sta og forsiktig. Og det merkelige er at jeg har merka det hos onkel (bror til pappa) også. Når jeg hadde tenkt til å sykle en tur, foreslo onkel at jeg skulle ta på meg hjelm i det jeg skulle dra. Jeg ville ikke være uhøflig og si "ikke faen" eller noe, så jeg stoppa like godt og venta på at han skulle hente hjelm. Onkel gjør jo nesten ikke annet enn å sykle, ennå han bor i trafikkerte Oslo. Sykla utallige ritt og lignende. Så han veit vel hva han anbefaler. Hjelmen passa verken huet mitt eller smaken min, så jeg sykla uten. Det var like før han nekta meg å sykle, men han visste han måtte gi opp fordi jeg ikke er ungen hans. Jeg har nesten dårlig samvittighet (dog sykkelen brøyt sammen etter kun 200 meter. Skjebnen?).

Jeg bør jo nesten takke fatter'n for å være forsiktig og hensynsfull med barna sine. Jeg hadde hatt større sjanse for å være involvert i ulykker om det ikke hadde vært for han, eller mutter'n for den saks skyld. Men jeg skjønner ikke at må nevne det hver eneste gang jeg skal ut døra. Og jeg skjønner heller ikke at jeg er nødt til å nevne hver gang at har jeg på meg jakka, har jeg også to reflekser i lomma pluss en refleks sydd på jakka. For å ikke snakke om alle refleksene på sykkelen. Og lykta som han alltid ber meg om å ta på.

Høsten og vinteren kan være mer slitsomt enn dere trur.

Dere gjetter aldri hva jeg og Kristin prata om på MSN aller første gang

Espen: Ja, unnskyld, frøken Kvadsheim
Espen: (fint at jeg kan skrive "Kvadsheim" istedenfor å si det... jeg hadde sikkert sagt det feil)
Kristin: hahaha
Kristin: det hadderu vett
Kristin: kvatttttttttsshhhhhhhhhhhhhhhheim
Kristin: hadde du sagt
Espen: Hahaha! Noe sånt, ja!
Espen: Og så hadde jeg harka og spytta mens jeg uttalte alle de h-ene
Kristin: hahaha
Kristin: så hadde jeg lagt meg ned på gulvet og sleika opp spyttet ditt
Kristin: men du måtte gi det tilbake da!
Espen: ...jeg veit ikke åssen. Du måtte kanskje spytte ut alt sammen i et glass eller noe, men så måtte du jo skille ditt spytt fra mitt, og den jobben er vanskelig trur jeg
Kristin: jeg og
Kristin: derfor er det best at du skriver kvadsheim og ikke sier det
Espen: Øh... ja! Godt poeng!
Espen: Eller at jeg kommer på besøk til deg for å få undervisning i åssen det skal uttales
Espen: 2 timer uka
Kristin: ja
Kristin: det hadde funka
Espen: Og så kan jeg sitte på med deg mens du råner i friminutta. Og så hører vi på Absolute Kristin!
Kristin: hahaha
Kristin: JAAA
Kristin: åhåhåh herrlich
Espen: Og så kjører vi innom andre barneskoler og spinner grus i trynene på elevene i skolegården
Kristin: ja
Kristin: så roper vi: kvadddddssshhhhhhhhhhhhhhheim in da hood
Kristin: det kan du rope :)
Espen: Hahaha
Espen: Nei, for da må du jo sleika opp alt spyttet mitt på asfalten, og det har vi ikke tid til før de voksne kommer og for oss til å sitte igjen
Kristin: stemmer
Kristin: men da hadde jeg fått så mye grus i munnen at jeg måtte på legevakta og bli pumpa, så vi hadde ikke trengt å sitte igjen
Espen: Jo, jeg måtte jo sitte igjen. Hvis jeg ikke ble med å sleike opp og få grus i kjeften jeg også da, sånn at jeg også kunne få en unnskyldning til å sitte igjen
Kristin: men da hadde jeg spytta grus i trynet på lærerne og ropt: run forrest, run
Kristin: så hadde du løpt
Espen: Haha! JA!
Espen: Og så hadde jeg løpt alt jeg hadde de 4 meterne bort til bilen din og satt meg inn der... og låst meg sjøl inne mens jeg venter på at du skal komme å kjøre meg
Kristin: og vist finger til lærerne
Espen: Ja! Og geipa til dem! Mohahaha!
Kristin: YYYEEEEEEEEAHHHHH
Espen: Og så hadde vi bare kjørt vekk mens bilen humpa opp og ned på grunn av den FETE musikken fra Absolute Kristin
Kristin: ja
Kristin: så gøy
Espen: Ja... og så hadde vi gått tom for bensin akkurat når vi kommer til skoleporten. Og så hadde vi blitt banka opp av 3. klassingene fordi de leika i sandkassa vi spytta opp i
Kristin: men så sier du: skal girrei spytt jeg. også roper du kvadddssshhhhhhhhheim tusen ganger
Espen: Haha! hvorfor skal jeg rope det? Sånn at jeg bare spytter tusen liter spytt midt i trynet dems?
Kristin: ja?
Espen: Åja
Espen: Men blir du ikke nødt til å sleike opp all spyttet igjen og sånn da?
Kristin: å faen
Kristin: men nå må jeg avslutte vår lille fortelling
Kristin: harry potter venter


Konklusjon: Kristin er Kristin

Optiske illusjoner er gøy

Her presentert av den norske artisten Whitest Boy Alive. Videoen er på forsida av youtube!

Demper

Jorda, sa du, må følgje sin veg,
om grasvorden gror i kvart menneskjesteg.

Livet, sa du, ska' alder tå slut,
eit frø ska' bli att, og ein blom springe ut.

Dauden, sa du, er haustmannen vår,
men ingen ska' vite kor vegen hans går.

Menneskja, sa du, kan alder bli fri,
når dei bind seg til træl av ei jagande tid.

Om æva, sa du, spør ikkje meg.
Der lyt kvar einaste velje sin veg.

Freden, sa du, saknar du han?
Du finn han i skogom i ingenmannsland.



Det er norsktime. Alle jobber i grupper med et lite prosjekt om Henrik Wergeland. Det hele skal skrives på nynorsk. Jeg og Kim sitter på biblioteket og gjør faktisk noe. Så blir vi avbrutt ved at tegnelæreren vår, samt norsk-læreren vår, kommer for å samle klassen tidligere enn vi skulle. Læreren ser veldig alvorlig ut. Dere skal få en beskjed, sier hun.
I det jeg og Kim er på vei ned til klasserommet ved kantina, funderer vi over hva slags beskjed dette kan være, siden vi er avbrutt midt i en norsktime. Jeg foreslo at det kanskje gjaldt utenlands-turen vi skal ha neste år, men at læreren vår så for alvorlig ut til at det skulle være det.
Klassen er samla. Alle er stille. Med et sukk forteller læreren. En person i klassen ligger på sjukehuset på dette tidspunkt. Det har ikke vært en ulykke. Det har tydeligvis med depresjonene til denne personen å gjøre. Aldri før har ordet "prøvd å ta sitt eget liv" vært så jævlig å høre på. Å se og høre de ordene på et filmlerret undervurderer setninga. Det er tusen ganger verre å høre det i virkeligheten, særlig om en person man ser nesten hver dag. Flere elever gråter. Jeg greier såvidt å holde det inne, bare såvidt. To stykker går ut av rommet fordi de ikke orker å være der. Vi bruker resten av timen på å få informasjon og prate om denne sjokkerende nyheten. Det var visst mye de fleste ikke visste.

Milepæl nummer to!

I det Marte nettopp stakk fra MSN-samtalen, og jeg skulle lukke vinduet, kom denne.

"Your message history for Marte has reached the maximum size allowed."

Woohoo! Takk for praten, Marte! =)

Get up! Get up! Dance on the ceiling!

Jimmy Eat World kommer til Rockefeller 4. Februar 2008! GJETT OM JEG SKAL DIT!