Jorda, sa du, må følgje sin veg,
om grasvorden gror i kvart menneskjesteg.
Livet, sa du, ska' alder tå slut,
eit frø ska' bli att, og ein blom springe ut.
Dauden, sa du, er haustmannen vår,
men ingen ska' vite kor vegen hans går.
Menneskja, sa du, kan alder bli fri,
når dei bind seg til træl av ei jagande tid.
Om æva, sa du, spør ikkje meg.
Der lyt kvar einaste velje sin veg.
Freden, sa du, saknar du han?
Du finn han i skogom i ingenmannsland.
Det er norsktime. Alle jobber i grupper med et lite prosjekt om Henrik Wergeland. Det hele skal skrives på nynorsk. Jeg og Kim sitter på biblioteket og gjør faktisk noe. Så blir vi avbrutt ved at tegnelæreren vår, samt norsk-læreren vår, kommer for å samle klassen tidligere enn vi skulle. Læreren ser veldig alvorlig ut. Dere skal få en beskjed, sier hun.
I det jeg og Kim er på vei ned til klasserommet ved kantina, funderer vi over hva slags beskjed dette kan være, siden vi er avbrutt midt i en norsktime. Jeg foreslo at det kanskje gjaldt utenlands-turen vi skal ha neste år, men at læreren vår så for alvorlig ut til at det skulle være det.
Klassen er samla. Alle er stille. Med et sukk forteller læreren. En person i klassen ligger på sjukehuset på dette tidspunkt. Det har ikke vært en ulykke. Det har tydeligvis med depresjonene til denne personen å gjøre. Aldri før har ordet "prøvd å ta sitt eget liv" vært så jævlig å høre på. Å se og høre de ordene på et filmlerret undervurderer setninga. Det er tusen ganger verre å høre det i virkeligheten, særlig om en person man ser nesten hver dag. Flere elever gråter. Jeg greier såvidt å holde det inne, bare såvidt. To stykker går ut av rommet fordi de ikke orker å være der. Vi bruker resten av timen på å få informasjon og prate om denne sjokkerende nyheten. Det var visst mye de fleste ikke visste.
6 kommentarer:
Faktisk veit jeg akkurat hvordan den følelsen er.
En gang i tiende klasse ringte telefonen. Personen i andre enden sa: ".... i klassen har tatt sitt eget liv."
Jeg ble så jævla kvalm inni meg at bare måtte grine, masse.
Som Eveline sa, vi har også vært borti dette. Jeg husker at jeg ikke trudde på det da jeg fikk vite det. Jeg bare skjønte ikke at det gikk an. Jeg skjønte ikke hvorfor den personen skulle gjøre det, jeg hadde sett henne utenfor butikken noen dager tidligere, og alt så normalt ut. Men ting er jo ikke alltid som de ser ut. Og jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har spørt meg sjøl hvorfor...
;(
huff så uendelig trist
Oi. Herregud, det må ha vært jævlig for hele Hvittingfoss å høre om det der! Jeg er selvfølgelig kjempeglad for at ikke endte verre med personen enn det gjorde.
Jeg tenker veldig mye på dette. Sjøl om jeg er livlig og skjuler dette bra når jeg er hjemme eller med venner. Men når jeg kom til skolen idag... pinlig stillhet. Alle er prega av dette. Og idag lot læreren oss lage hvert vårt personlige kort i de tre timene vi egentlig skulle ha til tegning.
Ja, det er en rar følelse. Faen.
Legg inn en kommentar