En annen maler ved navn Vincent van Gogh
En fotballspiller ved navn Dirk Kuyt
...og det faktum at nederlandsk, ved siden av tysk, er for nordmenn det letteste språket å lære seg. Nederlandsk kan jo høres norsk ut noen ganger. Bare se her.
torsdag 27. desember 2007
Fire grunner til å lære nederlandsk
En maler ved navn Rembrandt Harmenszoon van Rijn (også kjent som bare Rembrandt).
En annen maler ved navn Vincent van Gogh
En fotballspiller ved navn Dirk Kuyt
...og det faktum at nederlandsk, ved siden av tysk, er for nordmenn det letteste språket å lære seg. Nederlandsk kan jo høres norsk ut noen ganger. Bare se her.
En annen maler ved navn Vincent van Gogh
En fotballspiller ved navn Dirk Kuyt
...og det faktum at nederlandsk, ved siden av tysk, er for nordmenn det letteste språket å lære seg. Nederlandsk kan jo høres norsk ut noen ganger. Bare se her.
onsdag 26. desember 2007
Lyden av helg og Boxing Day
Det er klart for Premier League på Boxing Day, og jeg gleder meg!
Hva med deg, Fredrik? :D
søndag 23. desember 2007
Noe nytt
Det å gjøre noe nytt er forferdelig moro, og noe jeg gjør litt sjeldent.
Jeg oppdaga i natt at jeg og Kjetil Kolset egentlig har ganske mye til felles. All for England!
Det trengs ikke kun å oppdages for å få øya opp for noe nytt. Å prøve ting man ikke har prøvd før er også en metode. Igår var jeg på min første drekkedagsnatt. Det var ikke så verst, faktisk! Det var helt spesielt å se så jævlig mange folk, for å ikke snakke om alle båla.
Jeg har virkelig begynt å høre på Black holes & revelations-albumet av Muse, ennå jeg kjøpte det for sikkert 10-11 måneder sida. Har liksom ikke hørt ordentlig på det før nå; og veit du hva? Det er kjempebra!
Det å jobbe med å grovsortere brev og finsortere pakker høres forferdelig kjedelig ut, men det dukker stadig opp nye ting. Jeg kan nevne i fleng: Kebab i tømmeveska, pakke som lekker bensin eller en produsent som skal levere cirka 1100 PCer igjennom oss én uke før jul uten å gi sjefen noe forvarsel på at det kommer. Jadaaa...
Å spille på Tilflukt byr også på noe nytt hele tida. Isak bare trommer i vei og vi gitaristene bare spiller noe tilfeldig som muligens passer til rytmen. Eller omvendt.
Det hele ender opp med et puslespill av tilfeldigheter som til slutt settes sammen til en sang. Sånn som på fredag. Herlige greier!
Jeg sitter i min helt egen Kuyt-drakt, og tenker på julaften imorgen. Til tross for at jeg nærmest kan kartlegge steg for steg hva som vil skje imorgen fordi alt er en tradisjon, vil ikke opplevelsen bli den samme. Jeg lurer på om jeg ikke skal gå eller sykle meg en tur imorgen, fra dør til dør til kjentfolk og kanskje ønske de en god jul, om det ikke er meget å forlange av dem at de åpner døren et par sekunder midt i julekosen deres.
Jeg skal til å begynne å rydde rommet mitt nå, og jeg vil nok helt sikkert oppdage noe mer enn gigantiske mengder støv. Ønsk meg lykke til i min oppdagelsesferd!
Jeg oppdaga i natt at jeg og Kjetil Kolset egentlig har ganske mye til felles. All for England!
Det trengs ikke kun å oppdages for å få øya opp for noe nytt. Å prøve ting man ikke har prøvd før er også en metode. Igår var jeg på min første drekkedagsnatt. Det var ikke så verst, faktisk! Det var helt spesielt å se så jævlig mange folk, for å ikke snakke om alle båla.
Jeg har virkelig begynt å høre på Black holes & revelations-albumet av Muse, ennå jeg kjøpte det for sikkert 10-11 måneder sida. Har liksom ikke hørt ordentlig på det før nå; og veit du hva? Det er kjempebra!
Det å jobbe med å grovsortere brev og finsortere pakker høres forferdelig kjedelig ut, men det dukker stadig opp nye ting. Jeg kan nevne i fleng: Kebab i tømmeveska, pakke som lekker bensin eller en produsent som skal levere cirka 1100 PCer igjennom oss én uke før jul uten å gi sjefen noe forvarsel på at det kommer. Jadaaa...
Å spille på Tilflukt byr også på noe nytt hele tida. Isak bare trommer i vei og vi gitaristene bare spiller noe tilfeldig som muligens passer til rytmen. Eller omvendt.
Det hele ender opp med et puslespill av tilfeldigheter som til slutt settes sammen til en sang. Sånn som på fredag. Herlige greier!
Jeg sitter i min helt egen Kuyt-drakt, og tenker på julaften imorgen. Til tross for at jeg nærmest kan kartlegge steg for steg hva som vil skje imorgen fordi alt er en tradisjon, vil ikke opplevelsen bli den samme. Jeg lurer på om jeg ikke skal gå eller sykle meg en tur imorgen, fra dør til dør til kjentfolk og kanskje ønske de en god jul, om det ikke er meget å forlange av dem at de åpner døren et par sekunder midt i julekosen deres.
Jeg skal til å begynne å rydde rommet mitt nå, og jeg vil nok helt sikkert oppdage noe mer enn gigantiske mengder støv. Ønsk meg lykke til i min oppdagelsesferd!
torsdag 13. desember 2007
Time flies like an arrow. Fruit flies like a banana.
Er det èn ting jeg tenker på mest her i verden, må det være tid. Jeg pleier som oftest å overvurdere tida og er nesten alltid sein. Ikke Viggo-sein, men som oftest 5-10 minutter sein til egentlig alt som finnes av avtaler og skole. Ikke jobb, da.
Og med overvurderende mener jeg at jeg trur jeg greier å rekke ditt og datt før jeg skal gjøre noe, men jeg tar som regel feil hele tida. Det ender opp med at det tar mye lengre tid enn jeg trur. Jeg feilberegner, heter det vel.
Som sagt, tid er noe jeg tenker på mest her i verden. Hvor ofte sitter jeg ikke på skolen og tenker "Faen heller, kan jeg ikke bare spole forbi dette?". Eller hvor ofte håper jeg ikke at en morsom lørdagskveld skal vare lengre? Eller innebandyen?
I dette øyeblikk gleder jeg meg til søndag. Da er det en viktig fotballkamp. Dessuten hadde jeg ikke hatt noe imot å spole forbi de to dagene som kommer før den tid, til tross for at dager er dager, og dager kan brukes til mangt. Jeg håper at denne søndagen jeg ser fram til blir en søndag jeg gjerne vil se tilbake på.
Noen ganger blir jeg så forferdelig trist. Det er en merkelig følelse. Mimrer jeg for mye (eller for lite?), begynner jeg plutselig å bli deprimert. Jeg er 18 år allerede. 18 ÅR! Her om dagen satt jeg og gråt da jeg så et bilde fra kanskje i sommer eller sommeren før der. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg blir så utrolig trist på grunn av tida mange ganger. Kanskje en gang i måneden, nok til at jeg begynner å gråte litt.
Ofte når jeg er i den tilstanden, tenker ikke hjernen min annet enn at jeg må gjøre noe produktivt, ganske effektivt, sånn at jeg oppnår noe på kort tid!
...men det hele ender opp med at jeg sitter på senga med salte, tørka tårer og ikke aner hva jeg skal gjøre, og blir enda mer fortvila. Forbanna onde sirkel.
"Ticking away the moments that make up a dull day
You fritter and waste the hours in an offhand way
Kicking around on a piece of ground in your home town
Waiting for someone or something to show you the way"
- Pink Floyd, Time
Minner. Ofte angrer jeg fælt på at jeg ikke tok med videokamera den ene sommeren, eller fotoapparat den ene fredagskvelden. Kjempemye er lagra i huet mitt nå. Men det vil jo fyke ut en eller annen gang, og jeg vil glemme alt sammen seinere. Jeg bekymrer meg over det. Derfor planlegger jeg som regel alltid å tegne minnene mine, men det ironiske er at jeg ikke har tid!
Jeg sparer på alt. Bortimot ALT! Ikke bare sånne små kvitteringer, for de er jo nyttige - de har mye nøyaktig informasjon. Dato, tid, ting som ble kjøpt. Nei, her snakker vi ikke bare kvitteringer, her snakker vi korker og andre ubetydelige småting som plutselig betyr noe for meg, og som andre fint kan kalle skrot. Jeg veit ikke hvorfor.
"Life is not measured by the number of breaths we take, but by the moments that take our breath away."
Jeg husker da jeg, 11. mars 1997, la meg til sengs for å sove. Det var kvelden før bursdagen min. Klokka to dagen etter skulle jeg fylle åtte år. Pappa kom innom rommet for å si god natt. Han ga meg en klem der jeg lå med ryggen til han. Han lukta aftershave, den typiske pappalukta. Han sa god natt og humra koselig og elskelig. I døråpninga snudde han og sa "tenk Espen, imorgen er du ikke en sjuåring lengre!".
Han skremte meg. I det han forsvant til stua, begynte jeg å gråte. Jeg likte å være sju år! Jeg ville ikke være åtte år gammel! Jeg likte tallet sju, jeg likte den jeg var nå, og jeg likte spesielt å fortelle til venner og slektninger som lurte på hvor gammel jeg var, om at jeg var sju år, eller til og med "sjuogetthalvt". Det var herlig.
"Time won't leave me as I am."
U2, City of blinding lights
Venner er også en viktig ting for meg. Kombinert er det knall! Å tilbringe mye tid med vennene mine er det beste jeg kan gjøre, synes jeg. Men jeg tenker ofte tilbake på alle de vennene jeg har slutta å holde følge med, og kunne hatt idag bare jeg hadde prøvd hardere. Jeg tenker på kjempegode venner som Eirik, en gutt fra Trondheim ett år yngre enn meg og som bodde rett borti gata. Han flytta vekk i 1999 tilbake til Trondheim. Jeg har ikke sett han siden 2001.
Jeg tenker også på Markus, som jeg gikk med i grunnkurs og andreåret. Han flytta vekk for å gjøre siviltjeneste mens jeg var på ferie i sommer. Jeg nærmest bodde hos han i hverdagene. Sov over en del ganger også. Nå har jeg knapt prata med han i det hele tatt. Mista kontakten fullstendig.
De vennene jeg har nå er mange og fantastiske. Men jeg må tenke realistisk; mange vennskap blir sikkert svekka på grunn av for lite kommunikasjon og lignende. Bare vent og se til videregående skole slutter. Jeg kommer nok helt sikkert til å felle et par tårer da. Og det er jaggu ikke lenge til.
Bare et spørsmål om tid.
Og med overvurderende mener jeg at jeg trur jeg greier å rekke ditt og datt før jeg skal gjøre noe, men jeg tar som regel feil hele tida. Det ender opp med at det tar mye lengre tid enn jeg trur. Jeg feilberegner, heter det vel.
Som sagt, tid er noe jeg tenker på mest her i verden. Hvor ofte sitter jeg ikke på skolen og tenker "Faen heller, kan jeg ikke bare spole forbi dette?". Eller hvor ofte håper jeg ikke at en morsom lørdagskveld skal vare lengre? Eller innebandyen?
I dette øyeblikk gleder jeg meg til søndag. Da er det en viktig fotballkamp. Dessuten hadde jeg ikke hatt noe imot å spole forbi de to dagene som kommer før den tid, til tross for at dager er dager, og dager kan brukes til mangt. Jeg håper at denne søndagen jeg ser fram til blir en søndag jeg gjerne vil se tilbake på.
Noen ganger blir jeg så forferdelig trist. Det er en merkelig følelse. Mimrer jeg for mye (eller for lite?), begynner jeg plutselig å bli deprimert. Jeg er 18 år allerede. 18 ÅR! Her om dagen satt jeg og gråt da jeg så et bilde fra kanskje i sommer eller sommeren før der. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg blir så utrolig trist på grunn av tida mange ganger. Kanskje en gang i måneden, nok til at jeg begynner å gråte litt.
Ofte når jeg er i den tilstanden, tenker ikke hjernen min annet enn at jeg må gjøre noe produktivt, ganske effektivt, sånn at jeg oppnår noe på kort tid!
...men det hele ender opp med at jeg sitter på senga med salte, tørka tårer og ikke aner hva jeg skal gjøre, og blir enda mer fortvila. Forbanna onde sirkel.
"Ticking away the moments that make up a dull day
You fritter and waste the hours in an offhand way
Kicking around on a piece of ground in your home town
Waiting for someone or something to show you the way"
- Pink Floyd, Time
Minner. Ofte angrer jeg fælt på at jeg ikke tok med videokamera den ene sommeren, eller fotoapparat den ene fredagskvelden. Kjempemye er lagra i huet mitt nå. Men det vil jo fyke ut en eller annen gang, og jeg vil glemme alt sammen seinere. Jeg bekymrer meg over det. Derfor planlegger jeg som regel alltid å tegne minnene mine, men det ironiske er at jeg ikke har tid!
Jeg sparer på alt. Bortimot ALT! Ikke bare sånne små kvitteringer, for de er jo nyttige - de har mye nøyaktig informasjon. Dato, tid, ting som ble kjøpt. Nei, her snakker vi ikke bare kvitteringer, her snakker vi korker og andre ubetydelige småting som plutselig betyr noe for meg, og som andre fint kan kalle skrot. Jeg veit ikke hvorfor.
"Life is not measured by the number of breaths we take, but by the moments that take our breath away."
Jeg husker da jeg, 11. mars 1997, la meg til sengs for å sove. Det var kvelden før bursdagen min. Klokka to dagen etter skulle jeg fylle åtte år. Pappa kom innom rommet for å si god natt. Han ga meg en klem der jeg lå med ryggen til han. Han lukta aftershave, den typiske pappalukta. Han sa god natt og humra koselig og elskelig. I døråpninga snudde han og sa "tenk Espen, imorgen er du ikke en sjuåring lengre!".
Han skremte meg. I det han forsvant til stua, begynte jeg å gråte. Jeg likte å være sju år! Jeg ville ikke være åtte år gammel! Jeg likte tallet sju, jeg likte den jeg var nå, og jeg likte spesielt å fortelle til venner og slektninger som lurte på hvor gammel jeg var, om at jeg var sju år, eller til og med "sjuogetthalvt". Det var herlig.
"Time won't leave me as I am."
U2, City of blinding lights
Venner er også en viktig ting for meg. Kombinert er det knall! Å tilbringe mye tid med vennene mine er det beste jeg kan gjøre, synes jeg. Men jeg tenker ofte tilbake på alle de vennene jeg har slutta å holde følge med, og kunne hatt idag bare jeg hadde prøvd hardere. Jeg tenker på kjempegode venner som Eirik, en gutt fra Trondheim ett år yngre enn meg og som bodde rett borti gata. Han flytta vekk i 1999 tilbake til Trondheim. Jeg har ikke sett han siden 2001.
Jeg tenker også på Markus, som jeg gikk med i grunnkurs og andreåret. Han flytta vekk for å gjøre siviltjeneste mens jeg var på ferie i sommer. Jeg nærmest bodde hos han i hverdagene. Sov over en del ganger også. Nå har jeg knapt prata med han i det hele tatt. Mista kontakten fullstendig.
De vennene jeg har nå er mange og fantastiske. Men jeg må tenke realistisk; mange vennskap blir sikkert svekka på grunn av for lite kommunikasjon og lignende. Bare vent og se til videregående skole slutter. Jeg kommer nok helt sikkert til å felle et par tårer da. Og det er jaggu ikke lenge til.
Bare et spørsmål om tid.
lørdag 8. desember 2007
Forelska
Jeg er forelska i bandet Snow Patrol. Håkon var forelska i de først. Det blir fort krangel av sånt.
Sangen heter Chocolate.
Hør også gjerne på Chasing cars hvis dere vil.
Sangen heter Chocolate.
Hør også gjerne på Chasing cars hvis dere vil.
onsdag 5. desember 2007
Sånn kan det gå
Stone Roses sin TV-debut
Og ja, forresten, samtalehistorien med Nora ble full nå også. Bare så dere veit det. Siden jeg liker å fortelle om sånt. Og fordi Nora insisterte på at jeg skulle skrive om det. Punktum.
Og ja, forresten, samtalehistorien med Nora ble full nå også. Bare så dere veit det. Siden jeg liker å fortelle om sånt. Og fordi Nora insisterte på at jeg skulle skrive om det. Punktum.
lørdag 1. desember 2007
Når jeg først er litt smått i det sentimentale hjørnet
Når jeg har mye følelser på gang, er det som regel glade følelser. Effekten av forelskelse, som er positivt, går jo ofte i motsatt retning har jeg merka, og det gjelder ikke bare meg.
Jeg tenkte jeg skulle ta opp en trist side: Når kjære mennesker går bort.
Alt er avhengig av omstendigheter. Hvor godt kjenner du personen?
Jeg tenker på tidligere Formel 1-førere Ayrton Senna og Roland Ratzenberger, som døde i 1994. Jeg har kun lest om dem, sett gamle opptak, så det har ikke påvirket meg særlig.
Jeg tenker på tidligere rallysjåfører Richard Burns og Colin McRae, som døde henholdsvis for tre år sida og to måneder sida.
Grethe Kausland og Trond Kirkvaag gikk bort utrolig nok på samme dag. Jeg vokste opp med disse to, især Trond Kirkvaag. Jeg tok dødsfallet tungt. Jeg gråt.
Å grøss, hvordan reagerer jeg da om jeg mister en nær venn eller et nært familiemedlem? En man er med omtrent hver dag? Det engelske bandet Feeder opplevde nettopp dette i 2002. Trommisen deres tok sjølmord. Enda jævligere må det være å høre sistnevnte ord i forrige setning. Og hva gjorde bandet? Som folk flest, lagde de en hyllest. Denne hyllesten er i form av en veldig fin sang om trommisen.
"Comfort in sound
It's all around
Ease back the strain
Come heal your pain
Comfort in sound
It's all around you now"
Jeg tenkte jeg skulle ta opp en trist side: Når kjære mennesker går bort.
Alt er avhengig av omstendigheter. Hvor godt kjenner du personen?
Jeg tenker på tidligere Formel 1-førere Ayrton Senna og Roland Ratzenberger, som døde i 1994. Jeg har kun lest om dem, sett gamle opptak, så det har ikke påvirket meg særlig.
Jeg tenker på tidligere rallysjåfører Richard Burns og Colin McRae, som døde henholdsvis for tre år sida og to måneder sida.
Grethe Kausland og Trond Kirkvaag gikk bort utrolig nok på samme dag. Jeg vokste opp med disse to, især Trond Kirkvaag. Jeg tok dødsfallet tungt. Jeg gråt.
Å grøss, hvordan reagerer jeg da om jeg mister en nær venn eller et nært familiemedlem? En man er med omtrent hver dag? Det engelske bandet Feeder opplevde nettopp dette i 2002. Trommisen deres tok sjølmord. Enda jævligere må det være å høre sistnevnte ord i forrige setning. Og hva gjorde bandet? Som folk flest, lagde de en hyllest. Denne hyllesten er i form av en veldig fin sang om trommisen.
"Comfort in sound
It's all around
Ease back the strain
Come heal your pain
Comfort in sound
It's all around you now"
Abonner på:
Innlegg (Atom)