Get on the dancefloor, it's a direct hit!

OK, jeg har nettopp finni en skikkelig kul låt. Jeg tipper det kanskje er et slags hat/elsk-forhold til dette, så jeg regner ikke med at alle liker den.
Men for de som lar seg sjarmere av engelsk og småtørr akksent, i dette tilfellet med rocka gitarer i bakgrunnen, så er dette en utrolig artig sang. Videoen er noe kjedelig i min mening, men jeg elsker låta.



Sangen heter Direct Hit og er laget av Art Brut.
...og refrenget er den beste biten!

Oppbrukt?

Jeg tipper mange vil kjenne seg igjen i det følgende dere kommer til å lese nå.
TV-serier. Herlige TV-serier som gjør oss hekta. Men mange av disse herlige TV-seriene går noen ganger for langt og mister fans, respekt og verdighet. Jeg kan nevne noen eksempler på mine opplevelser.

Vi begynner med Lost, serien som var på alles lepper i år 2005. Jeg så igjennom sesong 1 og likte det. Og så sesong 2. Men etter denne sesongen har jeg rett og slett ikke giddi å se mer. Jeg syntes det ble for teit. Det som i sesong 1 så ut til å utvikle seg til en historie i en retning, forsvant. Det med småflyet i jungelen. Hu franske dama i jungelen. The hatch. Isbjørnen de skøyt. Den svarte og merkelige kraften. Det var rett og slett mange temaer de kunne bygge veldig mye opp på her og fortsette med. Det endte opp med at de kom seg inn i the hatch, og så kom "the others".
Jeg tar kritikk for å kritisere serien når jeg ikke har sett samtlige episoder som hittil er lagd. Kanskje noe kommer tilbake eller historien har en sammenheng med tidligere hendelser. Men Lost mista i alle fall meg underveis, så jeg finner vel aldri ut av det, gjør jeg vel?
(PS! Disse engelskmennene har laget en satirisk video om Lost og temaet jeg er inne på nå!)

Så, vi ser jo dette mønsteret mange steder. Jeg skal smått kritisere et par serier til uten å si at jeg har sett noe særlig på dem, så mine påstander kan være poengløse. Men vi prøver:

Prison Break. De har brukt opp SÅ mange hendelser og alternativer for den smukke Michael Scofield å komme seg ut av, og jeg spør meg sjøl nå som jeg snart er ferdig med å se første sesong: "Kan det egentlig skje noe mer nå?"
Stemmer det når jeg sier at de klarte å rømme, men har i sesong 3 havna i et NYTT fengsel de må komme ut av?

Nå som du er i et nytt fengsel, så angrer du på tatoveringa di, gjør du ikke?

24. Den prisbelønte serien var original og nyskapende for episodeformatet. 24 episoder på en time hver, der helten Jack Bauer prøver å redde verden. Mon tru om han blir lei av å redde verden i løpet av tjuefire timer fem ganger til, ettersom denne serien er nå i sin sjette sesong.

Er du like lei som oss, Jack?

Det ser ut til at dette mønsteret kun utvikler seg i USA, verdens mektigste land. Det handler minst like mye om penger som talent i Hollywood.

Vi kan bruke serien The Office som god sammenligning.
Den britiske versjonen er den originale versjonen. Denne versjonen ble produsert i 2 sesonger og en julespesial, i alt 14 (!) episoder. Hvor er USAs versjon kommet? De er på sesong nummer fire, et totalt antall på 63 episoder. Ser dere poenget mitt?

Jeg sier ikke at alle amerikanske serier går for langt og suger. Jeg har noen på pluss-sida også, men det kan hende disse har samme tendens. I så fall ser jeg ikke det fordi jeg liker disse seriene.

Seinfeld er kanskje historiens beste komiserie. De lagde 9 sesonger, noe som kanskje er i overkant, men jeg vil tru at de var populære nok til å lage ti til. Og hadde serien pågått under dagens omstendigheter, skal man ikke se bort ifra at den hadde vart mye lengre.

Scrubs. Jeg liker serien, og jeg kryssa fingra for at de snart skulle stoppe fordi de nettopp er kommet i sin sjuende sesong. De annonserte også at dette skulle bli den siste. Jeg pusta letta ut.

Det er fælt å si det, men denne leie tendensen begynner jeg faktisk å finne i tegneserieverden også. Og jeg liker ikke det jeg ser. Pondus, Norges desidert mest populære tegneserie, som jeg har nå lest i nærmere ti år, har jeg mista interessen for. Jeg sier ikke at Frode Øverli fortsetter å tegne for penger, men de tre-fire siste årene har klassikerne uteblitt. Det ser ut til at Øverli har tydd veldig mye til sammenhengende historier nå framfor enkeltstripene, som at Pondus går til frisøren eller Jokke får seg unge. Merkelige ting skjer - Jokke gror smultring-skjegg i en historie, og han har beholdt det i samtlige striper som er blitt laget etter det, og Øverli vil fortsette å tegne dette, ser det ut til. Det samme gjelder Pondus sin nye jobb på puben, samt hans nye frisyre. Hans tegnestil idag er dessuten til å bli kvalm av i min mening. I de seinere åra har negler og albue/kne-ledd blitt tegnet på. Kantene er nærmest ikke-eksisterende og den utrolig overdrevne karikatur-stilen til den tidlige Øverli er fullstendig borte. Én ting skal Øverli ha honnør for - han har latt Sneipen vokse. Slike tilfeller har jeg kun vært borti i Peanuts av Charles Schulz, og der vokste barna cirka fire år på de omtrent fem tiåra tegneserien eksisterte.

Det skal jo nå sies at de som var konger vil til slutt nå et klimaks, og en ny konge krones.
I tegneserienes verden vil jeg si at M av Mads Eriksen er den nye norske kongen. Han overgår i min mening Øverli på en del punkter nå. Inntil han tynner ut det meste, vil jeg garantert lese denne serien.

Redigert: Jeg glemte jo å nevne House, en serie jeg absolutt elsker, men som jeg faktisk begynner å gå litt lei. Det er ikke det samme uten assistentene Chase, Foreman og Cameron.

Uansett, mens jeg klager på mange serier, vil jeg konkludere med at ingen uansett er i nærheten av Band of Brothers, verdens beste TV-serie i sin sjanger. Eller Seinfeld innen komiserie.

Takk for at du holdt ut dette lange blogginnlegget (om du ikke gikk rett på denne setninga?)

Hva skal du bli når du blir stor?

Advarsel: Er du trøtt, bør du ikke lese dette om du ikke virkelig vil sovne. Kjeder du deg, bør du virkelig ikke lese dette om du ikke vil dø. Er du suicidal, les dette, så får du plutselig forståelse for at alt annet enn denne teksten er bedre, og du vil plutselig leve! Ehem... here we go.

Innledningsvis vil jeg fortelle litt om meg sjøl som er relevant til det som kommer seinere. Jeg er en person som aldri har vært sikker på framtida. Alltid når noen har spurt meg om hva jeg vil, har lyst eller skal bli, har jeg svart at jeg ikke veit det, og fleiper ofte med at jeg som har jobba på posten i fire år aldri kommer ut igjen (for de som ikke veit det: pappa, mamma, storebror, onkel og snart lillebror jobber også i posten. Med andre ord - "familiebedrift").
Men med tida som går, kan jeg fortelle bittelitt mer spesifikt. For noen år sida var det "jeg veit ikke", nå er det mer "gjerne noe innen tegning, grafisk design, film eller noe lignende"... neste år får jeg vel luka ut et alternativ og svare mer spesifikt enn i år, vil jeg tru.

Jeg må se an mye før jeg bestemmer meg, og jeg er ganske forsiktig framfor spontan. Dessuten er jeg veldig knytta til Kongsberg og de jeg kjenner her. Denne usikkerheten spiller en viktig rolle til hva jeg nettopp har avgjort for min del: Jeg blir hjemme framfor Trøndertun neste år. Og jeg tenkte grundig.

Vær så snill, ikke tru at Julies nylige annonsering har hatt en stor påvirkning på min. Jeg begynte å tenke mye på dette før hennes avgjørelse kom.

Jeg kan si at jeg føler at jeg gjør riktig valg nå. Å søke på Trøndertun var lite planlagt. Nesten all informasjon jeg har fått om den folkehøgskolen stammer fra min venn Susanne som går der nå i år. For å være ærlig, så er Trøndertun den eneste folkehøgskolen jeg søkte. Og for å avsløre enda mer – jeg kikka ikke engang på andre folkehøgskoler. Hva hadde jeg gjort om jeg ikke kom inn på Trøndertun, spør dere kanskje? Fuck knows. Fuck knows.

Jeg har de siste åra ført en liste over ideer til tegning og film. Den lista har blitt kjempelang fordi jeg ikke har tid til å fullføre dem. Målet med neste år er egentlig bare å fullføre mange av de ideene, og siden Trøndertun har en kunstlinje, så tenkte jeg at jeg kunne søke dit. Men jeg kom nå på at jeg like godt kan fullføre ideene mine hjemme, til tross for hvor trivelig det måtte være der oppe, både i miljø, faglig og sosialt sett.

Hvorfor min avgjørelse tippa over på å bli hjemme framfor å nyte alle de nye menneskene jeg kunne treffe der oppe er fordi jeg er, som sagt, for knytta til Kongsberg ennå. Hjemlengselen og ”frykten” for å være borte fra mitt hjem sniker seg i store mengder på meg, merkelig nok. Men en gang skal jeg ut i verden og ignorere dette!

Jeg vil jo ikke bli en sånn person som bare daffer hjemme – jeg har lovt meg sjøl og mine foreldre at jeg vil gjøre mest mulig ut av det året. Jeg skal fullføre mine ideer, og jeg skal fortsette å jobbe på min arbeidsplass. Dessuten skal min gode venn Håkon bli hjemme også, og det er nettopp han som passer inn i filmideene mine.

Jeg sier ikke at personene rundt meg har avgjort mye her, det er mine følelser og avgjørelser. Og jeg begynte å virkelig tenke over og smått angre på mitt søk til Trøndertun for noen uker sida. Dere skjønner kanskje at min avgjørelse om å søke Trøndertun med det første var lite gjennomført? Særlig når man har skole og jobb hver eneste dag, har vært revysjef, er delvis redaktør i russeavisa og har diverse aktiviteter hver uke, blir det vanskelig å finne tid til å engang tenke på framtida. Og som jeg begynte med – framtida veit jeg fint lite om uansett.

Men hvem veit, etter det friåret jeg har bestemt meg for å ta nå, så finner jeg forhåpentligvis mye mer ut av hva jeg vil. Kanskje jeg søker til Trøndertun for 2009/2010, om ikke en annen folkehøgskole? Nei, vent, hvem sa at jeg skal søke en folkehøgskole? Sånt skal jeg få tid til å finne ut av!

(Ja, jeg veit det finnes mange argumenter for at det ikke skal være noe farlig i å ta folkehøgskole til neste år, og argumentene mine er kanskje litt tynne, men det er sånn jeg føler det. Og jeg har glede av avgjørelsen)