Husk refleks da, Espen!

Det hører jeg HVER gang jeg sier jeg skal ut. Samme prosedyre hver gang.
Jeg er i gangen, i ferd med å ta på jakka, men alltid, før jeg går videre for å ta på skoa, stikker jeg huet inn til stua der mutter'n eller fatter'n sitter, og sier ifra om at jeg skal til Håkon, på butikken eller gjøre andre ærender. Begge to, eller mest fatter'n, er en del av prosedyren min på vei ut.
"Har du refleks?", spør fatter'n.
"Jaaada, jeg har jo på meg jakka, og i denne jakka har jeg hengt en refleks som ligger i lomma for øyeblikket, men som jeg tar ut når jeg går ut døra. Og så pleier jeg alltid å ha med meg denne andre refleksen", og da sikter jeg til en sånn du kan krølle rundt armer og bein.
Men han stopper ikke der, neeeida, han skal gi meg instruksjoner om hvordan jeg kan bruke den best mulig.
"Ta også krøll den rundt beinet ditt, for da ser bilistene at den refleksen går opp og ned mens du sykler".
Og jeg prøver å avbryte han i denne setninga fordi han forteller den hver. Eneste. Gang. Og du spør kanskje hvor ofte jeg er utenfor døra? Jeg er vel ikke utenfor døren etter klokka 18 mindre enn dere andre. Hver bidige gang.

Men fatter'n er bare sånn. Han har alltid vært rolig, sta og forsiktig. Og det merkelige er at jeg har merka det hos onkel (bror til pappa) også. Når jeg hadde tenkt til å sykle en tur, foreslo onkel at jeg skulle ta på meg hjelm i det jeg skulle dra. Jeg ville ikke være uhøflig og si "ikke faen" eller noe, så jeg stoppa like godt og venta på at han skulle hente hjelm. Onkel gjør jo nesten ikke annet enn å sykle, ennå han bor i trafikkerte Oslo. Sykla utallige ritt og lignende. Så han veit vel hva han anbefaler. Hjelmen passa verken huet mitt eller smaken min, så jeg sykla uten. Det var like før han nekta meg å sykle, men han visste han måtte gi opp fordi jeg ikke er ungen hans. Jeg har nesten dårlig samvittighet (dog sykkelen brøyt sammen etter kun 200 meter. Skjebnen?).

Jeg bør jo nesten takke fatter'n for å være forsiktig og hensynsfull med barna sine. Jeg hadde hatt større sjanse for å være involvert i ulykker om det ikke hadde vært for han, eller mutter'n for den saks skyld. Men jeg skjønner ikke at må nevne det hver eneste gang jeg skal ut døra. Og jeg skjønner heller ikke at jeg er nødt til å nevne hver gang at har jeg på meg jakka, har jeg også to reflekser i lomma pluss en refleks sydd på jakka. For å ikke snakke om alle refleksene på sykkelen. Og lykta som han alltid ber meg om å ta på.

Høsten og vinteren kan være mer slitsomt enn dere trur.