Westside story

Vestsiden ungdomsskole fyller 50 år og markerte det på onsdag med ettermiddagsskole og leiker og andre ting.

Etter å ha parkert sykkelen min på den faste plassen på plenen populært kalt sykkelplassen i skolegården, hørte jeg en stemme bak meg. Kjetil Aaserud snakka til meg. Det var nesten som å dukke opp på gode gamle vestsida og bli møtt av de gamle klassekameratene igjen. Bare nå er vi mange år eldre.

På gårunda vår mimra vi fælt. Vi møtte på Helge Lid i det gode gamle sløydrommet, et fag jeg alltid likte. Og Helge var snill. Altfor snill. Han tørte aldri å si ifra direkte at vi gjorde noe gærn't. En historie var da Henrik Langås skulle til å sveise noe til veggen av pur faenskap. Helge satte foten ned og sa "Nei, Henrik, jeg trur ikke du skal gjøre det der."
Jeg kunne nesten se meg, Kjetil og resten av guttene i klassen i det rommet, bare som fjortenfemten-åringer. Alle kosta og feia opp støv og sagflis og satte ting tilbake i den gigantiske verktøyhylla. Alle ville som regel støvsuge med megastøvsugeren, så det var som regel førstemann der. Og den som hadde støvsugeren hadde makta til å kødde med alle. Som regel var det Henrik.
Men i virkeligheten var det ikke jeg og mine klassekamerater som sto i sløydrommet. Det var faktisk min lillebror og hans klassekamerater.
Kjetil måtte se etter en inskripsjon han gjorde i 8. klasse på en av bordplatene. "Nørdis" hadde han skrivi. Og jaggu var det der ennå!

Etterpå gikk vi til formgivningsromma for å møte på Lisbet Conradi, den trofaste, koselige og hyggelige engelsk/norsk-læreren vår. Samt en av to klassestyrere.
Kamerater av lillebror satt der og ble undervist. Kjetil sa "Conradi" litt beskjedent i tilfelle vi forstyrra. Lisbet satte igang med smilet sitt og det vanlige "næmmen!". Hun virka nærmest stolt av å presentere oss for klassen hun hadde der og da.

En etasje opp. Mens vi var på vei forbi ett av de to naturfagromma, stoppa Kjetil opp og pekte inn for meg. Der sto far hans og underviste. Kjetil bare måtte innom for å erte han litt. Far hans presenterte sin sønn, men var ikke veldig motivert til å gjøre det så det ut til.

Heimkunnskapen! Vår kjære rådgiver, Tine Dahlskås, sto å bakte vafler som skulle selges ute i skolegården seinere. Jeg så på en av oppvaskkummene og sa til Kjetil "Døh, husker du den deigen du glapp oppi oppvaskvannet til gruppa mi? Mens jeg sto å vaska opp?" En god latter fulgte.
Og jaggu var ikke grupperommet rett utenfor heimkunnskapen pussa opp også? Det er kanskje ikke rart, ettersom musikkgruppa mi i 9. klasse ødela halve rommet mens vi "øvde" der inne.

Vi spurt etter Liv Randi på lærerværelset og fikk beskjed om at hun var på rom 15. På veien vår dit passerte vi et annet klasserom. Der inne satt lillesøstrene våre og hadde undervisning. Jepp, de går i samme klasse. Samt et visst tvillingpar ved etternavn Bjørløw.
Vi møtte på Liv Randi, og fikk klem begge to. Vi vitsa mye om mattematikken, og fikk se arket hun hadde i hånda for å prøve å regne ut noe som helst på det. X'er og annen drit. Jeg skjønte ingenting. Kjetil skjønte litt.
En kamerat av lillebroren min satt der og spurte om jeg kunne dette. Nei, svarte jeg.
Jeg la også til at han burde si til Liv Randi at det ikke er vits i å lære det, siden man glemmer det tre år etter. Jeg er et godt eksempel. Og jeg brukte sikkert mye kortere tid enn tre år på å glemme det.

Vi hilste på andre kjente lærere i tillegg. Halvor Tandberg. Henning. Jan-Erik. Karin.
Kjetil måtte hjem. Og jeg huka fast i lillesøster, som ville ha pølse. Jeg hadde penger. Så venta vi på foreldra mine. Marte kom endelig til Vestsiden og hadde med seg Arma. Så kunne vi begynne en ny mimre-tur. Opp trappene.
"Åh, trappene! Gelenderene! ...som alltid ble spytta på!"
Det samme gjaldt noen av veggene. Mitt og Armas gamle klasserom var ikke åpent.
Vi brukte vel 20 minutter på å le og more oss med de gamle klassebildene som hang nedover korridorene i begge etasjene. En stor mimre-kilde var så klart kantina. Og døra var åpen der, i motsetning til da jeg og Kjetil gikk forbi der en time før.

HERLIG! Arma fant et godt gammelt sugerør (ikke bokstavelig talt gammelt, da!)
Jeg har ikke mye erfaring med de sugerørene. Arma har det tydeligvis. Hun tok ett. Og da måtte vi nesten kjøpe noe drikke også. Rett på Kiwi!
La oss prate om sugerøret. Det unike med det er at det er rødt. Og veldig lite. Ikke lengden, diameteren altså. Så lite at Arma greier å la den gå igjennom lommeboka og inn i kartongen på en Litago. Praktisk!