Er det èn ting jeg tenker på mest her i verden, må det være tid. Jeg pleier som oftest å overvurdere tida og er nesten alltid sein. Ikke Viggo-sein, men som oftest 5-10 minutter sein til egentlig alt som finnes av avtaler og skole. Ikke jobb, da.
Og med overvurderende mener jeg at jeg trur jeg greier å rekke ditt og datt før jeg skal gjøre noe, men jeg tar som regel feil hele tida. Det ender opp med at det tar mye lengre tid enn jeg trur. Jeg feilberegner, heter det vel.
Som sagt, tid er noe jeg tenker på mest her i verden. Hvor ofte sitter jeg ikke på skolen og tenker "Faen heller, kan jeg ikke bare spole forbi dette?". Eller hvor ofte håper jeg ikke at en morsom lørdagskveld skal vare lengre? Eller innebandyen?
I dette øyeblikk gleder jeg meg til søndag. Da er det en viktig fotballkamp. Dessuten hadde jeg ikke hatt noe imot å spole forbi de to dagene som kommer før den tid, til tross for at dager er dager, og dager kan brukes til mangt. Jeg håper at denne søndagen jeg ser fram til blir en søndag jeg gjerne vil se tilbake på.
Noen ganger blir jeg så forferdelig trist. Det er en merkelig følelse. Mimrer jeg for mye (eller for lite?), begynner jeg plutselig å bli deprimert. Jeg er 18 år allerede. 18 ÅR! Her om dagen satt jeg og gråt da jeg så et bilde fra kanskje i sommer eller sommeren før der. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg blir så utrolig trist på grunn av tida mange ganger. Kanskje en gang i måneden, nok til at jeg begynner å gråte litt.
Ofte når jeg er i den tilstanden, tenker ikke hjernen min annet enn at jeg må gjøre noe produktivt, ganske effektivt, sånn at jeg oppnår noe på kort tid!
...men det hele ender opp med at jeg sitter på senga med salte, tørka tårer og ikke aner hva jeg skal gjøre, og blir enda mer fortvila. Forbanna onde sirkel.
"Ticking away the moments that make up a dull day
You fritter and waste the hours in an offhand way
Kicking around on a piece of ground in your home town
Waiting for someone or something to show you the way"
- Pink Floyd, Time
Minner. Ofte angrer jeg fælt på at jeg ikke tok med videokamera den ene sommeren, eller fotoapparat den ene fredagskvelden. Kjempemye er lagra i huet mitt nå. Men det vil jo fyke ut en eller annen gang, og jeg vil glemme alt sammen seinere. Jeg bekymrer meg over det. Derfor planlegger jeg som regel alltid å tegne minnene mine, men det ironiske er at jeg ikke har tid!
Jeg sparer på alt. Bortimot ALT! Ikke bare sånne små kvitteringer, for de er jo nyttige - de har mye nøyaktig informasjon. Dato, tid, ting som ble kjøpt. Nei, her snakker vi ikke bare kvitteringer, her snakker vi korker og andre ubetydelige småting som plutselig betyr noe for meg, og som andre fint kan kalle skrot. Jeg veit ikke hvorfor.
"Life is not measured by the number of breaths we take, but by the moments that take our breath away."
Jeg husker da jeg, 11. mars 1997, la meg til sengs for å sove. Det var kvelden før bursdagen min. Klokka to dagen etter skulle jeg fylle åtte år. Pappa kom innom rommet for å si god natt. Han ga meg en klem der jeg lå med ryggen til han. Han lukta aftershave, den typiske pappalukta. Han sa god natt og humra koselig og elskelig. I døråpninga snudde han og sa "tenk Espen, imorgen er du ikke en sjuåring lengre!".
Han skremte meg. I det han forsvant til stua, begynte jeg å gråte. Jeg likte å være sju år! Jeg ville ikke være åtte år gammel! Jeg likte tallet sju, jeg likte den jeg var nå, og jeg likte spesielt å fortelle til venner og slektninger som lurte på hvor gammel jeg var, om at jeg var sju år, eller til og med "sjuogetthalvt". Det var herlig.
"Time won't leave me as I am."
U2, City of blinding lights
Venner er også en viktig ting for meg. Kombinert er det knall! Å tilbringe mye tid med vennene mine er det beste jeg kan gjøre, synes jeg. Men jeg tenker ofte tilbake på alle de vennene jeg har slutta å holde følge med, og kunne hatt idag bare jeg hadde prøvd hardere. Jeg tenker på kjempegode venner som Eirik, en gutt fra Trondheim ett år yngre enn meg og som bodde rett borti gata. Han flytta vekk i 1999 tilbake til Trondheim. Jeg har ikke sett han siden 2001.
Jeg tenker også på Markus, som jeg gikk med i grunnkurs og andreåret. Han flytta vekk for å gjøre siviltjeneste mens jeg var på ferie i sommer. Jeg nærmest bodde hos han i hverdagene. Sov over en del ganger også. Nå har jeg knapt prata med han i det hele tatt. Mista kontakten fullstendig.
De vennene jeg har nå er mange og fantastiske. Men jeg må tenke realistisk; mange vennskap blir sikkert svekka på grunn av for lite kommunikasjon og lignende. Bare vent og se til videregående skole slutter. Jeg kommer nok helt sikkert til å felle et par tårer da. Og det er jaggu ikke lenge til.
Bare et spørsmål om tid.
15 kommentarer:
Jeg må ærlig talt si at jeg ikke tenker så mye på tida, men det med venner og det å miste kontakten tenker jeg sjukt mye på! For ikke så lenge siden hadde jeg ikke lyst til å slutte på videregående fordi jeg er så glad i alle vennene jeg har. Men tenk, da, sommern 09, når vi treffes igjen på beachen eller på kula hos Marte! DA kan vi grine, da!
Det mest triste er når vi om et par år ser på bilder fra sammenkomster og sånt.. så ser vi et fjes vi ikke husker, selv om den personen kanskje var en av de beste vennene den tida der.. også vet vi ikke hvordan det går med den personen, hva den gjør, om han eller hun i det hele tatt lever enda. Uff. Det blir merkelig det..
Men vi får leve der vi er nå, og være glad for den tiden vi får med hverandre:)
jeg tenker litt sånn du gjør, espen, at tida går for fort fram. jeg skulle gjerne gått i fjerde klasse igjen, samtidig er jeg veldig glad for at videregående snart er ferdig. ikke fordi jeg ikke lenger vil se vennene jeg snart for tre år siden ble kjent med, men fordi jeg vil oppleve noe nytt.
Samtidig som jeg tenker at det blir deilig på folkehøgskole, vil jeg ikke slutte på videregående, jeg heller.
Pappa sier noen ganger at man vokser fra hverandre, og at enkelte venner blir bare borte. Men det handler nok like mye om det at man faktisk mister kontakten ufrivillig. Da er jeg glad det finnes mobiltelefoner og pc'er som kan gjøre avstanden kortere.
Kristin: Ja, jeg regner med at møtet "smaker" ekstra godt når vi først samles etter en stund. Sjøl om jeg ble skremt da du skreiv "sommern 09"! (Kula hos Marte? Nei nei nei, det må jo bli hos Per H!)
Nora: Så sant, så sant. Vi får bare henge med hverandre mest mulig, og jeg trur russetida vil hjelpe veldig når det gjelder den saken.
Eveline: Samma her! Kunne godt tenke meg å gå tilbake til tredjeklasse, men som du sier, jeg orker egentlig ikke tanken på å gå alt om igjen nå som jeg snart er ferdig heller. Oppleve noe nytt? Nja, jeg har faktisk ikke så mye behov for det. Ennå.
Ragnhild: Det faren din sier er sant. Men jeg kan ikke unngå å tenke på hvordan det hadde vært om Eirik hadde blitt boende her. Jeg lurer på om vi hadde vokst fra hverandre, eller fortsatt bestevennskapet i lange tider. Faen, som jeg savner den tida.
Det noe stusselig med kontakt over MSN og facebook og sånn, synes jeg. Synes brev eller telefon er mer personlig. Eller bare møtes en gang i blant, så klart. Men MSN og facebook er jo bedre enn ingenting.
en av mine beste venninner flytta rett etter 10.klasse. ikke langt avgårde, og var hjemme i helgene, men jeg mista egentlig mesteparten av kontakten vi hadde. at vi idag ennå ser hverandre regelmessig er fordi vi har andre, felles venner.
jeg tørr ikke tenke på hva som skjer til neste år. splittelse, kanskje på tvers av landegrenser. selvom man sverger å holde kontakt, så blir det kanskje ikke mer enn et par ganger i året. og det er ikke på langt nær nok for meg med de vennene jeg har idag!
tanken på å bygge et nytt vennenettverk uavhengig av vennene jeg har idag er aå ufattelig uvant. og jeg blir ordentlig trist av det.
Har du sett Click (med Adam Sandler)? Minte meg litt om den. Ikke akkurat verdens beste film, men illustrerer poenget med aa spole fremover og tilbake og litt av hvert.
Og Ida, jeg har byttet vennenettverk tre-fire ganger naa, det pleier gaa bra. Trodde jeg hadde verdens aller beste venner i Norge. Dro til Singapore, gikk der i ett aar foer jeg igjen hadde verdens beste venner. Kom tilbake til Norge, gikk paa KIS, fikk ikke verdens beste venner, men greit nok. Gikk over til KVS, gikk der i ett halvt aar, har anskaffet verdens beste venner. Ser paa fremtiden med optimistiske oeyne. Man vokser fra hverandre og finner nye venner. Og i dagens verden er det ikke et altfor stort problem med store avstander mellom folk. Ikke bare paa grunn av internett og kommunikasjon, men ogsaa fordi man kan reise billig og effektivt. Det er ikke umulig aa vaere naere venner selv om man bor paa andre siden av verden, med meg selv som levende bevis.
trist en gang i måneden?
ja, da erre mensen
nå ødela jeg den alvorlige stemningen, men jeg orker ikke tenke på sånt nå
Huh...genialt innlegg.
Jeg har akkurat flyttet vekk fra der jeg kommer fra, og også flyttet vekk fra alle jeg kjenner. Kom hit til Trysil uten å kjenne en kjeft, det var veldig skremmende i starten, men det går seg til. Selv om jeg fortsatt savner folka hjemme.
Men Espen, meget bra innlegg, jeg klarer ikke å skrive så ærlig...
Enig med deg, Ida, det å bygge et helt nytt vennenettverk er ufattelig å tenke på, men helt sikkert veldig lett. Og da kommer vi jo innpå hvilke gamle venner som fortsetter å ta kontakt og hvilke som ikke gjør, som avgjør hvilke venner som er de beste.
Kjetil: Nei, har nok ikke sett den filmen. Du trekker deg sjøl fram som et bra eksempel, ja. Å bygge en vennenettverk er nok mer smertefritt enn man trur, og det går vel egentlig ganske fort. Men bare å tenke på det før man gjør det er grusomt.
(Alt det du forteller nå gir meg en liten åpenbaring: du kom liksom ut av det blå for meg på KVS, og kanskje ikke uten grunn når jeg tenker meg om?)
Arma: Hahaha. Ja, jeg merka noe spesielt ved kroppen min også i det disse reaksjonene har kommet! Merkelig, det der.
Eirik: Jeg skjønner godt det savnet. Sjøl har jeg aldri flytta, men mange har flytta fra meg. Ikke det at det jeg har opplevd er fælere enn du har gjort da.
Og takk for ditt kompliment! :)
(sett deg ned, før jeg gjør det, hahaha)
Åja, håper det er greit jeg bruker sitatet ditt, Kristin? Synes det var så morsomt!
"Ikke Viggo-sein, men som oftest 5-10 minutter sein"
Hahah! Tid suger! Istedenfor å spole tida som du sier har jeg alltid ønsket at jeg stoppe tida jeg. Pause alle de andre, sånn at jeg kunne spille trommer på alle koppene i skapet og alikevel komme tidsnok! Et slags 25 timers døgn kanskje :P
Men bra innlegg Epsen! Skli fra hverandre suger :( Derfor kan jeg godt være Nisse for barna dine om ca 20 år kanskje, og du får mine, akkurat som i snekker Andersen fortellinga :D
JAAA, VIGGO! Den er jeg med på! :D
Forresten, jeg må nesten bygge opp bånd med faren din igjen, han ser jeg jo ikke så ofte lengre :'( snufs
Legg inn en kommentar