Titler er faen meg vanskelig

Vinteren er straks over. Eller, den er praktisk talt over, ettersom gradestokken knapt treffer minusgradene nå lengre. Og om den gjør det, så er det når sola har gjemt seg.
Jeg tenker tilbake på vinteren som nettopp var. Jeg elsker vinteren, jeg elsker stemninga av at det snør, og den gir meg så mye inspirasjon til så mangt. Jeg får lyst til å skape musikk og kunst i hytt og pine... men det ender opp med flotte tanker framfor flotte produkter. Jeg kommer dog i veldig godt humør av snøen, så lenge den ikke ender opp i sørpe på asfalten.

Jeg irriterer meg så klart over at vinteren gikk fort over, og at det ikke var fullt så mye snø som jeg ville ha det til. Som for eksempel i 2006, det vil altså si vinterferien i grunnkurs for kullet mitt, da det snødde noe inni helvete (ikke i sjølve riket kalt helvetet, da). Og jeg aka oppi idrettsparken hver eneste gang jeg hadde mulighet, sammen med mange av mine kamerater. Jeg ser ikke på aking som noe barnslig, bare som noe dritmorsomt man kan gjøre til man dør (da mener jeg ikke å dø mens man aker, i en kollisjon med et tre eller en bjørn eller lignende).
I år fikk jeg ikke aka noe som helst. Men som smått optimist og av å ha vært vitne til det, venter jeg på den overraskende kalde uka i mars måned som kommer hvert år. Om den uka ikke gjør et unntak i år.

Våren forbinder jeg først og fremst med sykkelen, og ikke skia, appelsinen, eller noe form for trehytter. Kvikk-lunsjen kan jeg godt ta!

Nå har Marte utrolig nok sletta bloggen sin. Til tross for at hun ikke oppdaterte den så ofte som kanskje mange ville, så kom hun i det minste med prima blogginnlegg. Og jeg kan bare ikke forstå hvorfor hun gjorde det. Så jeg spiller av Little black cloud av The Cardigans til ære for hun og den avdøde bloggen. Hyll mitt nettverks kanskje beste blogger!