Stå fast

Jeg innså her om dagen at jeg hater visse spørsmål. Hadde jeg bare kommet på alle sammen, skulle jeg ha skrivi dem ned. Jeg husker dessverre kun ett spørsmål, og det var det jeg fikk her om dagen av en kamerat av Simen, storebroren min, da jeg og Simen satt ute på trappa for å slikke sol i bar overs mens kameraten kom.

Jeg husker ikke helt hvordan dialogen lød før spørsmålet kom, men Tine ble nevnt i en eller annen sammenheng.

Kameraten: "Er'a fin?"

Jeg HATER det spørsmålet! Jeg har heldigvis fått det spørsmålet kun et par ganger i livet mitt angående andre jenter, men jeg HATER å svare på det. Jeg kan jo ikke si "ingen kommentar", for da er vil personen sikkert ikke legge det fra seg, og si "jeg tar det som et ja" eller noe lignende, og ofte på en barnslig måte. Derfor prøvde jeg å vri meg unna ved å le litt rødmende først og si

"Jeg er sammen med hu."

for å prøve å hinte litt om at jeg følte meg ukomfortabel. Yes, tenkte jeg. Jeg forventa at han la det fra seg.

Kameraten: "Åja."

Neida. Rett etter dette ordet, og da mener jeg rett etter, som om det skulle blitt skrivd i ett, spurte han på nytt. Altså på denne måten

Kameraten: "Åjaer'a fin?"

Ikke nok med at jeg sjeldent får spørsmålet og ikke liker det, i dette tilfellet så jeg meg nesten nødt til å svare foran storebroren min.

Det kunne på en annen side vært verre. Det frekkeste hadde jo faktisk vært å komme med hans egen mening om kroppen til min kjæreste.

Men allikevel... faen, altså.