Jeg gruer og gleder meg

Jeg gruer og gleder meg til jeg får barn.
Jeg gleder meg fordi jeg er av kjønnet som ikke blir nødt til å føde barnet. Kudos til damene for å gjøre det! Ikke at Adam vant over Eva med stein, saks, papir om hvem som skulle være bien og hvem som skulle være blomsten... eller hva, gud?

Jeg gruer meg fordi jeg kommer til å skjemme bort barnet. Jeg kommer aldri faen til å greie å si nei til hva den peker på og vil ha. Ja, bortsett fra om barnet peker på en dildo eller noe. Men da må vel jeg være en dårlig far om jeg har tatt med barnet til en sjappe med dildoer med det første, og jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre det.

Jeg gleder meg fordi jeg vil se mitt barn vokse opp, og jeg skal være verdens beste far og oppdra barnet på beste måten mulig. Jeg skal lære barnet alt jeg kan. De stolteste øyeblikkene er slike "som far, som sønn" eller "som datter, som mor"-øyeblikk. Slike gleder jeg meg til.

Jeg gruer meg fordi barn er bråkete, masete og ikke lærer så fort. De må bli tatt hånd om så å si 24 timer i døgnet fra nyfødt av, og som foreldre må vi hjelpe til med alt mulig. Ikke spør hvorfor jeg nettopp sa "vi" og hvem min fremtidige partner i så fall måtte være. Veit du det, så si det til meg!

Til slutt gleder jeg meg over resultatet og hva vi får igjen for strevet. At uansett hvor mye bråk og negative ting barnet måtte ha forårsaka oss iløpet av en del år, så er vi og har alltid vært glad i barnet.

Hittil har 19 år sust avgårde, giftemål og barn er vel rett rundt hjørnet nå...