Kommunikasjon

Jobb er kjedelig, kjedelig, kjedelig.
Og jeg gjør nesten ikke annet enn å jobbe for tida. Den fritida jeg har igjen når jeg kommer hjem bruker jeg til å tegne, spille gitar eller rett og slett daffe. Det blir veldig mye av sistnevnte.

Det eneste sosiallivet jeg har er egentlig på jobben. Derfor elsker jeg når det kommer utenlandske kunder som kun kan snakke engelsk. Som for eksempel to søte jenter, mest sannsynlig et par år eldre enn meg, som kommer henholdsvis fra Bosnia og Romania. Jeg har bare hatt de i skranken tre ganger før, men vi har småprata. Idag lærte vi oss navna til hverandre, så nå kan jeg hilse ved navn neste gang de er innom! ^^,
Det samme gjelder vaskedama som kommer fra Litauen. Eller Hanna, den andre vaskedama, fra Tsjekkia. Eller Tim fra England, som alltid sykler til posten når han skal innom. Eller det portugisiske paret som alltid er glade og fornøyde. Og Walter fra Tyskland som jeg prata mye med da han skulle sende alle eiendelene hans som pakker tilbake til hjemlandet etter å ha jobba et halvt år i Kongsberg og nå var ferdig.

Jeg aner ikke hvorfor, men jeg føler at jeg blir mye mer åpen når jeg prater engelsk. Spørsmål som "So, where are you from?" erstatter jo så elegant tomprat, stillhet eller patetiske setninger som "Jada... så flott vær da gitt!".

VG er overvurdert - dagen er ikke helt det samme uten utlendingene!