En god jobb

Et gedigent sår på leggen. Igjen. Det er egentlig akkurat det samme såret som jeg lagde for snart en uke sida da vi spilte fotball. Og etter at det var kommet skorpe, spilte jeg fotball dagen etter og reiv det opp igjen. Det grodde lovende bra, inntil jeg skrapa det opp igjen idag. Men det var verdt det - jeg spilte fotball med FØKK-gutta* og takla ballen vekk fra storebror.

(Bilde av sår for de som vil se)

I duell med storebror så greide jeg to ganger å gni blodet mitt utover den høyre leggen hans. Alle kameratene til storebror lo høylytt og sa "Haha, det er så typisk Baklid! De blør jo faen meg på hverandre!"

Jeg viser det aldri, men jeg liker faktisk å bli sammenligna med storebror, særlig fotballmessig. Det er moro å få skryt av kameratene hans som er mye eldre. Respekt!
Vi er faktisk ikke så ulike heller. Storebror løper nærmest ustoppelig, har beina overalt og sklitakler på asfalt om han må. Ofrer seg, altså. Jeg har på følelsen av at jeg gjør akkurat det samme. Om jeg må.

Fotball fokuserer for mye på prestasjoner - jeg ser etter innsats og dømmer meg sjøl etter det. Prestasjonene og hvor fint utført det ser ut til å være kommer i andre rekke. Men gøy er det om det blir fint.

Med skrubbsår føler jeg meg som en guttunge igjen :)



*FØKK står for "Fotball og Øl-Klubben Kjelleren" og da er det altså kjelleren i vårt hus, der storebror og hans venneflokk har festa i mange år. Nesten alle gutta spiller dessuten fotball hver søndag i skikkelig bakfull tilstand, og da er det ekstra moro å være med i edru tilstand.