Oi

Jeg var på besøk hos Silje her om dagen for å bake litt (Hah, ja, JEG skulle være med å bake, tru det eller ei! Jeg som ikke har kokkeleringsegenskaper i helvete... bortsett fra Grandiosa, der er jeg sjuuukt god, mulig fordi jeg har "tilberedt" det så mange ganger at jeg kjenner den ut og inn. Men nå ble det ekkelt, la oss komme oss ut av denne evige parantesen og videre i blogginnlegget, shall we?)

Uansett, Silje ringte meg og sa ifra når jeg skulle begynne å gå hjemmefra. I noe småstressa humør greide jeg for aller første gang i mitt liv å glemme mobilen da jeg skulle skifte bukser!

Æææ!

Og det var da jeg merka hvor avhengig jeg er av den. Jeg fant ut at jeg

- bruker mobilen til å sjekke klokka KONSTANT (fordi jeg stakk handa nedi lomma KONSTANT sjøl om jeg ikke hadde den. Nå ble det ekkelt innenfor parantesen igjen, laosskommeossutfort!)
- pleier å se igjennom bilder hver gang jeg kjeder meg, som på tog/t-bane
- pleier å slette meldinger jeg ikke trenger hver gang jeg kjeder meg, som på tog/t-bane
- pleier å skrive huskelapper og ideer i form av meldinger hver gang jeg kommer på noe (har 31 stykk av de meldingene i dette øyeblikk)
- pleier å ta bilder av de mest absurde ting (ekkel parantes kommer snikende og får dere til å tenke på noe skikkelig koffert, mohahaha! Det funka, ikke sant?)
- ja, det åpenbare... sms og telefonering (trur jeg aldri har brukt det ordet før... kult!)

Jeg følte meg hjelpesløs. Jeg følte meg som en fotballspiller uten ball, en gitarist uten gitar, en nudist uten klæ... nei, bare glem den siste.