Den mørke side

Klokka er nå 8:17 og jeg har kommet tilbake fra posten. Det viste seg at jeg sto opp 6:30 for å så komme på jobb til avtalt tid en time etter for ingenting, siden jeg på tirsdag så at jeg var satt opp denne lørdagen, men at jeg plutselig hadde blitt kryssa vekk uten å få vite det og at Marte var blitt satt opp.
Du skulle sett ansiktet til Inger da jeg kom på jobb og det første jeg sa var om hu hadde gjort rekommandert post ferdig allerede. Hu sto bare og måpte da hu så meg, og sa "Skal du jobbe idag!? Marte er jo her?", og som om det skulle vært en godt timet filmscene, kom Marte ut av døråpninga i bakgrunnen rett etter Inger sa det.

Det tok litt tid for meg og Marte å avgjøre hvem som ville jobbe, og når det var gjort følte jeg ikke for å dra. Jeg tok en prat med Kjetil, pappa og andre, før jeg gikk til sida med høye postbokser som jeg trudde jeg skulle slite ved idag, men som der Marte nå sto. Og jeg ville definitivt ikke hjem, uansett hvor lite jeg hadde sovi i natt.

Jeg aner ikke om det var folka jeg så igjen, arbeidsplassen jeg er vant til eller det faktum at jeg hadde stått opp som et A-menneske og dusja for der igjen å kaste det bort ved å dra rett hjem og legge meg.
En ting er sikkert - av en eller annen merkelig grunn satte dette et støkk i meg, som mye annet har gjort i det siste.


Jeg har hatt mine perioder med å være nedfor - å kalle det depresjon veit jeg ikke helt er riktig, jeg har aldri hatt sjølskading i tankene - og disse periodene har opp igjennom åra heldigvis kommet relativt sjeldent bortsett fra de første månedene i 2009, men nå har de kommet hyppigere og jeg aner ikke hvorfor.
Det er tanker som "alt jeg gjør er bortkasta" som okkuperer hodet mitt og lager naziregime, der den ene tanken hjernevasker alle de andre tankene så jeg ikke tenker annet enn akkurat det.

Det er kanskje fordi jeg har mista trua på meg sjøl i alt annet enn fotballen jeg spiller med gutta to ganger i uka. Jeg har ikke lyst til å stå opp hver dag ved å se meg sjøl i speilet og si "Du er fantastisk", for det er jeg bare ikke. Sjøl om jeg helt sikkert kunne trengt å gjøre det. Gud veit hvor dårlig sjøltillit jeg har.

Jeg trur jeg trenger mer å gjøre så jeg slipper å sitte 4+ timer hver dag på rommet mitt og tenke altfor mye framfor å gjøre patetiske forsøk på å tegne og sitte på Facebook og Youtube i evigheter. Heldigvis er det en fest i kveld som kan ta tankene mine vekk fra sånt. Håper jeg.

Klokka er nå 8:29. Beklager det kjedelige innlegget. Jeg ville ikke fiske etter sympati eller lignende, men undervurder aldri muligheten for problemer og skeptiske tanker bak et smilende ansikt.

Soundtrack: The Beatles - In my life