Sånn skal det værra

Jeg kom akkurat hjem fra Håkon, etter å ha gått i snøføyk og svarte natta.

Ved Dyrmyrgata gikk jeg 30-40 meter bak en annen person. Personen hadde på seg skjørt, så det måtte være en dame. Og hu hadde på hette, så hu hørte ikke skritta mine bak henne heller, før hu snudde seg, stoppa, kikka nysgjerrig og kom med et forsiktig og spørrende hallo.

Først hørte jeg ikke med musikken på øra, men da jeg var kommet ganske nærme tok jeg de av og sa hallo tilbake, omtrent like spørrende. Hu sa at hjertet hennes stoppa i et halvt minutts tid fordi hu trudde jeg var en fyllik som hadde fulgt henne, en ukomfortabel fyllik hu har møtt på noen ganger før.

Det viste seg at vi skulle samme vei de siste hundre meterne. Jeg spurte om jeg skulle bære en av de store posene hu hadde, men hu takka nei. "Neivel, enten er hu en dame som nekter å ta imot hjelp eller så stoler hu ikke på meg. Sånn er samfunnet". Men noen skritt seinere fikk jeg allikevel lov til å bære en av dem fram til vi kom til huset hennes og vi skilte lag. Ordentlig koselig dame i rundt femti-seksti år.

Dette må være første gang jeg opplever sånt. Fremmedfrykt dominerer samfunnet for mye, dessverre.